Norwegian Studio

Læringssti: Om nordmannens sosiale og kulturelle kodesystem – Vokabular fra teksten – Du er her: Skal vi være venner? → Vokabular til «Skal vi være venner?»

Ved inngangen til 2019 var 14,4 % av befolkningen i Norge innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. En stor del av denne gruppen har naturligvis mange norske venner. Men det er også en del som ikke har norske venner. Mange er i denne situasjonen mot sin egen vilje. Det er ikke vanskelig å finne en utlending i Norge som sier: «Jeg vil så gjerne ha en god norsk venn som jeg kan stole på og fortelle alt til, men jeg finner ikke denne vennen. Jeg finner kollegaer, naboer og folk jeg kan snakke med på butikken, og det er veldig hyggelig – men jeg finner ikke en god norsk venn.» Hvorfor er det slik at det er mange som ønsker seg en venn, men så finner de ingen? Ønsker ikke nordmenn å få nye venner som ikke er norske? Er det sånn at nordmenn ikke «får det til» – eller velger de bevisst å la det være? Spørsmålene er mange, og vi vil forsøke å nærme oss noen svar.

Det å generalisere om et helt folk er både vanskelig og uheldig. Det finnes mange ulike mennesker i ethvert land. Det å si at noe er «likt» for et helt folk, blir naturligvis både skjevt og upresist. Det som framstilles her, er derfor bare tendenser man kan se i deler av befolkningen. Det kan på ingen måte regnes som dekkende for alle nordmenn. Like fullt vil nok mange kunne enes om at en del nordmenn er reserverte og litt tilbakeholdne, spesielt ved første møte. I sosiale sammenhenger holder nordmenn seg gjerne til dem de kjenner fra før. De går ikke helt uten videre bort til ukjente – verken til en norsk person eller en utlending. De gjør nok snarere det motsatte: De avventer og holder en slags «høflig avstand». Det faller ikke naturlig for en nordmann å kaste seg over en ukjent og innlede en lang samtale. Om nordmannen skulle sette i gang en samtale, betyr det heller ikke nødvendigvis at han eller hun gjør det med det siktemålet å bli venner. Man gjør det kanskje for å være hyggelig, snill og inkluderende. Etterpå vil man kanskje vende tilbake til dem man kjenner fra før. Enten har man dette mønsteret fordi man ikke vil forstyrre folk, eller så kan det skyldes at man ikke helt vet hva man skal si eller gjøre i neste trekk. Høflighetsfrasene er kanskje «brukt opp», og man vil tilbake til tryggheten hos dem man kjenner fra før.

Noen er rett og slett ikke så pratsomme av seg. De kan være introverte, og de vil kanskje helst slippe å snakke, enten det er med kjente eller ukjente. De kan ha et kroppsspråk som vitner om at de ikke søker kontakt. De vil være i fred – og de foretrekker kanskje heller å observere andre. De ønsker rett og slett ikke en sentral rolle. Dermed tar de heller ikke ansvar for å bli kjent med andre. Noen føler ganske enkelt ikke dette behovet.

Atter andre kan føle seg usikre på hvordan man omgås noen som ikke er fra Norge. Man synes det er vanskelig å spørre om andre ting enn de opplagte spørsmålene som «hvor kommer du fra?», «hvordan er klimaet der?», «er det demokrati der?» og «hvordan er maten?» … Deretter lurer man kanskje på om utlendingen trives i Norge. Slike samtaler alene oppstår det ikke nødvendigvis dype vennskap av, men det kan være den spede starten på et vennskap.

For å etablere et sant og godt vennskap i voksen alder, kreves det en viss grad av åpenhet, spontanitet og oppriktig nysgjerrighet. Man må ha tid, tålmodighet og lyst til å gi av seg selv. Ikke alle nordmenn føler de har dette. De er for travle i sine liv. De er styrt av livets mange oppgaver og går i sine faste mønstre, og de pleier sine allerede etablerte vennskap. Dette kan høres nokså nedslående ut. Da er det viktig å huske at også slike mennesker kan man bli gode venner med. Disse personene kan også være greie, spennende og fine folk. Men: Det tar tid før de åpner seg. Noen nordmenn kan være som kamskjell. Det krever krefter, tid og tålmodighet å åpne skjellet – men på innsiden kan man finne det man leter etter. Det er mulig at man må smøre seg med et dobbelt lag med tålmodighet. Det er mulig at det er utlendingen som må være den aktive parten som må lirke opp skjellet. Man trenger tid, ro og tålmodighet når man vil dyrke fram et godt vennskap.

Det er kanskje også slik at nordmannen trenger å bli myket opp litt – og det er der utlendingene kan komme inn med sin styrke. I noen kulturer har man en mer spontan, «høylytt» og livlig omgangsform, og man kommer lettere inn i den fasen hvor man kan si at man har blitt venner. Grensen for når man har et vennskap, er ofte ikke så krevende å krysse i andre kulturer.

Det kan altså se ut til at nordmannen trenger litt hjelp. For én ting er ganske så sikkert – og det har heldigvis mange utlendinger fått oppleve: Nordmannen er som regel veldig grei på bunnen, og ærlighet og lojalitet er verdier som står høyt i kurs. Men for at nordmenn skal få sjansen til å vise disse verdiene, kan de trenge en liten smule hjelp til å komme i gang.

Herved er ballen kastet: Nordmenn: Kom igjen! Vis dere som de greie folkene dere er. Utlendinger: Bare kjør på! Vri løs skallet! Det er ingenting å være redd for – selv om det kanskje kan se sånn ut.