Norwegian Studio

Det er søndag formiddag, og solen skinner inn gjennom de store kjøkkenvinduene. Lotta står ved kjøkkenbenken og skjærer opp grønnsaker til middagen, mens Lars sitter ved kjøkkenbordet med en kaffekopp og søndagsavisen. Han har egentlig lovet å hjelpe til, men foreløpig har han ikke gjort annet enn å kommentere været, lese høyt fra avisen og spørre om det snart er mat. Lotta kjenner mannen sin godt nok til å vite at han ikke kommer til å reise seg før hun ber ham om det. Hun snur seg mot ham og løfter det ene øyenbrynet. Lars smiler uskyldig og later som han er svært opptatt av en artikkel om boligprisene.

«Du, Lars, hvis du har tenkt å sitte der hele formiddagen, kan du i det minste dekke bordet.» Lars legger fra seg avisen med et overdrevent sukk og reiser seg langsomt. Han strekker armene over hodet og klager over at han begynner å bli gammel. Lotta ler og minner ham om at han sa akkurat det samme da han var tretti. Mens Lars leter etter de riktige tallerkenene i kjøkkenskapet, får han plutselig øye på et innrammet fotografi som står på en liten hylle ved vinduet. Han blir stående helt stille og se på det.

Bildet viser en ung mann i lys skjorte og en ung kvinne i en enkel, hvit sommerkjole. De står tett inntil hverandre foran en hvitkalket bygning med blå dører, og bak dem skimtes havet. Kvinnen har blomster i håret, og mannen holder rundt livet hennes som om han aldri har tenkt å slippe taket. Begge smiler så bredt at de nesten ser litt dumme ut. Lars tar forsiktig opp bildet og tørker bort et lite lag støv fra glasset med skjorteermet.

«Lotta, husker du denne dagen?» spør han. Lotta snur seg og ser på fotografiet. Ansiktet hennes forandrer seg med det samme. Det ertende uttrykket forsvinner, og hun blir stående med en tomat i hånden mens hun betrakter de to unge menneskene på bildet. «Hvordan skulle jeg kunne glemme den dagen?» svarer hun stille. «Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig i hele mitt liv.» Lars ser på henne over kanten av fotografiet og smiler. «Ikke engang da vi kjøpte den nye bilen?» spør han. Lotta kaster kjøkkenhåndkleet etter ham.

Det er nøyaktig tjue år siden de giftet seg på Kreta. Den gangen hadde de vært sammen i litt over ett år, og de var så stormende forelsket at de knapt klarte å være fra hverandre en eneste dag. Vennene deres syntes de var håpløst romantiske, og foreldrene mente at de burde roe seg litt ned før de tok så store beslutninger. Men Lars og Lotta hadde ingen planer om å roe seg ned. De visste at de ville ha hverandre, og de ønsket ikke at noen andre skulle blande seg inn i hvordan bryllupet skulle være.

De hadde derfor bestemt seg for å gjøre noe som ingen forventet. I stedet for å arrangere et stort bryllup med slektninger, venner, taler og lange middager, bestilte de to flybilletter til Kreta. De fortalte familien at de skulle på ferie, pakket hver sin koffert og reiste av gårde. Bare Lottas beste venninne visste hva de egentlig hadde tenkt å gjøre. Hun hadde lovet å holde tett, men hadde samtidig erklært at de begge var fullstendig sprø.

Bryllupet hadde funnet sted en varm ettermiddag i en liten landsby ikke langt fra havet. En lokal bryllupsplanlegger hadde ordnet alt det praktiske, og vielsen hadde vært enkel og vakker. Det luktet jasmin og varm jord, og et sted i nærheten sang en fugl som ingen av dem klarte å få øye på. Lotta hadde kjøpt den hvite kjolen i en liten butikk dagen før, og Lars hadde brukt nesten en time på å finne en skjorte som ikke krøllet. De hadde ingen familie rundt seg, ingen stor forsamling og ingen som forventet noe av dem. Det var bare de to, vigsleren og vitnene som var nødvendige for seremonien.

Etter vielsen hadde de gått hånd i hånd gjennom de smale gatene og satte seg på en liten restaurant ved sjøen. De hadde bestilt grillet fisk, gresk salat og en flaske vin som egentlig var altfor dyr. Lars hadde insistert på at man bare giftet seg én gang i livet, og at de derfor måtte unne seg noe ekstra. Lotta hadde ledd og minnet ham om at han ikke kunne vite om han kom til å gifte seg igjen. Da hadde han sett alvorlig på henne og svart at dersom hun noen gang forlot ham, kom han til å bruke resten av livet på å finne henne.

Senere hadde de danset barbeint på stranden mens solen gikk ned over havet. Ingen spilte musikk, så Lars hadde nynnet en gammel kjærlighetssang som han bare husket halve teksten til. Lotta hadde lagt hodet mot brystet hans og lyttet til hjerteslagene hans. Hun husket fremdeles hvordan den varme vinden hadde lekt med håret hennes, og hvordan han hadde kysset henne i pannen før han hvisket at han aldri hadde vært så sikker på noe i hele sitt liv. Den kvelden hadde de følt seg unge, modige og nesten uovervinnelige.

Da de kom hjem til Norge, hadde reaksjonene vært blandede. Lottas mor hadde grått fordi hun ikke hadde fått se datteren sin gifte seg, mens faren til Lars hadde klappet ham på skulderen og sagt at det var en imponerende effektiv måte å arrangere et bryllup på. Etter noen uker hadde de likevel arrangert en stor fest for familie og venner. Det hadde blitt en fantastisk kveld med taler, dans og altfor mye mat. Men begge var enige om at selve bryllupet tilhørte dem alene. Ingen kunne ta fra dem minnene fra den lille landsbyen på Kreta.

Nå står de på kjøkkenet, tjue år eldre, og betrakter fotografiet sammen. Lars har fått grå striper i skjegget, og Lotta har for lengst sluttet å bekymre seg for de små rynkene rundt øynene. De har delt både gode og vanskelige dager, kranglet om penger, rot, oppussing og hvem som egentlig hadde ansvaret for å vanne blomstene. De har opplevd skuffelser, bekymringer og perioder der hverdagen har vært så travel at de knapt har rukket å snakke ordentlig sammen. Likevel er det noe ved bildet som får alle disse årene til å virke både veldig lange og forunderlig korte.

Lotta legger tomaten fra seg og går bort til Lars. Hun stiller seg ved siden av ham og lar armen gli rundt livet hans. Han legger automatisk armen over skuldrene hennes, slik han har gjort tusenvis av ganger før. En stund blir de stående uten å si noe. Fra kjøkkenvinduet hører de vinden rasle i bladene på epletreet, og kaffetrakteren lager en siste liten lyd før den blir stille. Lotta lener hodet mot skulderen hans og ser opp på den unge kvinnen på fotografiet.

«Lars», sier hun etter en stund, «er du fortsatt forelsket i meg?» Han ser ned på henne og blir overrasket over spørsmålet. Det er ikke fordi hun aldri har spurt om noe lignende før, men fordi stemmen hennes denne gangen er annerledes. Hun smiler riktignok, men han forstår at hun ønsker et ordentlig svar. Han setter fotografiet tilbake på hyllen, snur seg mot henne og tar begge hendene hennes i sine.

«Ja, Lotta. Det er jeg», svarer han. «Men ikke akkurat på samme måte som den gangen på Kreta. Da var jeg så forelsket at jeg nesten ikke klarte å tenke på noe annet enn deg. Nå klarer jeg heldigvis å konsentrere meg om både jobben og middagen innimellom.» Lotta begynner å le, men Lars fortsetter før hun rekker å avbryte ham. «Det jeg mener, er at jeg kjenner deg mye bedre nå. Jeg vet hvordan du er når du er sliten, når du er sint, og når du er lei deg. Jeg vet at du blir irritert når jeg ikke rydder etter meg, og at du aldri kommer til å slutte å kjøpe puter til sofaen.»

Lotta åpner munnen for å protestere, men han legger en finger forsiktig mot leppene hennes. «Og jeg vet at du fremdeles er det mennesket jeg helst vil komme hjem til. Jeg trenger ikke sommerfugler i magen hver eneste dag for å vite at jeg elsker deg. Jeg trenger bare å forestille meg hvordan huset ville vært uten deg. Det hadde blitt ganske stille, og jeg hadde sannsynligvis aldri funnet igjen bilnøklene mine.» Han smiler litt sjenert, som om han synes han har sagt mer enn han vanligvis pleier.

Lotta blir stående og se på ham. Så strekker hun seg opp og kysser ham langsomt på munnen. Lars legger hendene rundt livet hennes og trekker henne nærmere. Hun kjenner den velkjente lukten av kaffe og barbersåpe, og plutselig er det som om tjue år forsvinner. Hun er tilbake på stranden på Kreta, med sand mellom tærne og hele livet foran seg. Hun legger kinnet mot brystet hans og lukker øynene. Hjertet hans slår fremdeles med den samme rolige rytmen.

«Det var faktisk et ganske fint svar», hvisker hun. Lars stryker henne over håret og sier at han har hatt tjue år på å tenke det ut. Da løfter Lotta hodet, smiler bredt og gir ham et lekent spark bak. «Du er håpløs!» utbryter hun. Lars later som han mister balansen og griper tak i kjøkkenbenken. «Vold i ekteskapet!» roper han dramatisk. Lotta ler så hun må støtte seg til ham, og snart ler de begge to.

Lars tar henne i hånden og trekker henne med seg ut på det åpne gulvet mellom kjøkkenbordet og benken. Han begynner å nynne den samme gamle kjærlighetssangen som han sang på stranden for tjue år siden. Denne gangen husker han enda mindre av teksten, men det spiller ingen rolle. Lotta legger armene rundt halsen hans, og de beveger seg langsomt fram og tilbake over kjøkkengulvet. Sollyset faller inn gjennom vinduet, og et øyeblikk finnes det ingen oppvask, ingen middagsplaner og ingen oppgaver som venter.

Da sangen er ferdig, blir Lars stående med pannen mot hennes. «Vet du hva?» sier han. «Hvis jeg hadde møtt deg for første gang i dag, tror jeg at jeg hadde forelsket meg i deg på nytt.» Lotta smiler og stryker ham over kinnet. «Selv med alle rynkene?» spør hun. «Særlig med alle rynkene», svarer han. «De betyr jo at vi har fått leve et helt liv sammen.» Hun ser på ham lenge før hun kysser ham igjen, denne gangen med en ømhet som får ham til å holde henne enda litt tettere.

Etter en stund slipper Lotta ham og går tilbake til kjøkkenbenken. Grønnsakene ligger fremdeles halvveis oppskåret, og middagen kommer ikke til å lage seg selv. Lars ser på henne med et fornøyd uttrykk og tar endelig fram tallerkenene. Han nynner fortsatt mens han dekker bordet, og Lotta kjenner at hun går rundt med et smil hun ikke helt klarer å skjule. Hun kaster et siste blikk bort på bryllupsbildet ved vinduet. Det er kanskje tjue år siden de giftet seg, men akkurat denne søndagsformiddagen føles kjærligheten nesten like ny som den gangen de sto barbeint på stranden på Kreta.

---

Ordliste – B2

Foreløpig: Inntil nå; så langt.
Å løfte det ene øyenbrynet: Å vise overraskelse, skepsis eller misnøye gjennom ansiktsuttrykket.
I det minste: I hvert fall; som et minimum.
Et overdrevent sukk: Et sukk som er sterkere eller mer dramatisk enn nødvendig.
Å få øye på: Å oppdage eller legge merke til noe.
Tett inntil hverandre: Svært nær hverandre, gjerne med kroppskontakt.
Hvitkalket: Dekket med hvit kalk, særlig om vegger eller bygninger.
Å skimtes: Å kunne sees svakt eller utydelig.
Å slippe taket: Å slutte å holde fast i noe eller noen.
Med det samme: Umiddelbart; med én gang.
Å betrakte: Å se nøye eller oppmerksomt på noe.
Stormende forelsket: Svært sterkt og intenst forelsket.
Å roe seg ned: Å bli roligere eller mindre ivrig.
Å blande seg inn i: Å engasjere seg i noe som andre bestemmer over, ofte uten å være ønsket.
Å reise av gårde: Å dra fra et sted; å begynne på en reise.
Å holde tett: Å bevare en hemmelighet; å ikke fortelle noe videre.
En vigsler: En person som har myndighet til å vie to mennesker.
Et vitne: En person som er til stede og kan bekrefte at noe har skjedd.
Å unne seg noe ekstra: Å tillate seg noe hyggelig eller spesielt, selv om det koster litt.
Barbeint: Uten sko eller sokker.
Å nynne: Å synge en melodi med lukket munn eller uten tydelige ord.
Uovervinnelig: Som ikke kan beseires eller overvinnes.
Blandede reaksjoner: Forskjellige reaksjoner, både positive og negative.
Å tilhøre noen alene: Å være noe som bare angår eller tilkommer bestemte personer.
Å ta noe fra noen: Å frata noen noe de har eller setter pris på.
For lengst: For lenge siden; allerede for en god stund siden.
Å knapt ha rukket: Å nesten ikke ha hatt tid til noe.
Forunderlig: Merkelig eller overraskende på en måte som vekker undring.
Å la armen gli rundt livet til noen: Å legge armen mykt og naturlig rundt midjen til en person.
Å rasle: Å lage en svak, tørr lyd, for eksempel når blader beveger seg.
Et ordentlig svar: Et seriøst, gjennomtenkt eller tilfredsstillende svar.
Å konsentrere seg om: Å rette oppmerksomheten mot noe.
Å komme hjem til noen: Å vende hjem til en person man lever sammen med eller er glad i.
Å ha sommerfugler i magen: Å kjenne nervøsitet eller sterk forventning, ofte fordi man er forelsket.
Sjenert: Litt usikker eller tilbakeholden i møte med andre.
Å trekke noen nærmere: Å føre en person tettere inntil seg.
Å ha hele livet foran seg: Å være ung og ha mange muligheter og opplevelser i vente.
Et lekent spark: Et lite spark som er ment som erting eller spøk, ikke for å skade.
Å miste balansen: Å bli ustø og nesten falle.
Det spiller ingen rolle: Det har ingen betydning; det er ikke viktig.
Å leve et helt liv sammen: Å dele mange år, opplevelser og erfaringer med en annen person.
Ømhet: Varme, kjærlighet og forsiktig omtanke.
Noe lager ikke seg selv: Et hverdagslig uttrykk som betyr at arbeidet må gjøres av noen.
Kjærligheten sitter i veggene: Et billedlig uttrykk som antyder at et hjem er preget av kjærlighet, minner og livet menneskene har delt der.