Hvert år, når høstmørket senker seg over oss, møter vi en rekke tradisjoner som på forskjellige måter handler om livet, døden og forbindelsen mellom de levende og dem som har gått bort.
Halloween feires 31. oktober. Navnet kommer fra All Hallows’ Eve, kvelden før allehelgensdag. Tradisjonen har blant annet røtter i den keltiske høstfesten Samhain, som markerte overgangen til vinteren. I gammel folketro var dette en tid da grensen mellom de levendes og de dødes verden kunne oppfattes som særlig tynn. Gjennom århundrene har Halloween utviklet seg under påvirkning av kristne tradisjoner, folketro og amerikansk populærkultur. I dag forbinder mange feiringen med kostymer, gresskarlykter og «knask eller knep».
Allehelgensdag har en annen karakter. I kristen tradisjon er dette en dag for å minnes helgenene, men i Norge har allehelgensmarkeringen også blitt en viktig anledning til å minnes våre egne døde. Mange tenner lys på gravene og tenker på mennesker de har mistet. Her står ikke skrekk og utkledning i sentrum, men stillhet, sorg, kjærlighet og erindring.
I Mexico feires Día de Muertos – De dødes dag, særlig 1. og 2. november. Familier lager vakre altere med blomster, lys, fotografier og mat til minne om sine avdøde. Tradisjonen forener førkolumbianske forestillinger med katolske skikker. Døden blir ikke bare forbundet med sorg, men også med farger, musikk, fellesskap og kjærlighet. De døde lever videre i familiens minner.
Men hva med våre egne gamle nordiske tradisjoner?
I førkristen tid markerte vinternettene overgangen til vinterhalvåret. Fra norrøn kultur kjenner vi også alveblot (álfablót), et ritual knyttet til alvene. Vi vet ikke alt om hvordan dette foregikk, men kildene tyder på at det kunne være en privat seremoni innenfor hjemmets eller gårdens rammer. Alvene forbindes i ulike tolkninger med fruktbarhet, beskyttelse og muligens også de døde.
Det ville være feil å si at alveblot var en nordisk Halloween. Men vi finner et interessant fellestrekk mellom flere av disse tradisjonene: Mennesket har til alle tider forsøkt å forstå døden og bevare forbindelsen til dem som ikke lenger er blant oss.
Kanskje er det nettopp dette som gjør disse tradisjonene så fascinerende. Bak masker, lys, blomster, ritualer og gamle fortellinger finner vi noe dypt menneskelig: ønsket om å huske, forstå og aldri helt miste dem vi har elsket.
Kjenner du til disse tradisjonene? Og hvordan markerer dere denne tiden der du kommer fra?
Hilsen Cecilie
Legg igjen en kommentar