Hva var romantikken?
Romantikken var en viktig periode i europeisk kunst, kultur og litteraturhistorie. Den vokste fram mot slutten av 1700-tallet og fikk stor betydning gjennom første halvdel av 1800-tallet. I Norge fikk romantikken særlig gjennomslag fra omkring 1830.
I romantikken begynte forfattere og kunstnere å legge større vekt på følelser, fantasi, natur, drømmer og menneskets indre liv. De mente at mennesket ikke kunne forstå verden bare gjennom kunnskap og logisk tenkning. Følelser og fantasi kunne også gi oss innsikt i livet.
Romantikkens forfattere var opptatt av det unike individet. Hvert menneske hadde sine egne tanker, drømmer og opplevelser. Kunstneren skulle ikke bare følge etablerte regler, men uttrykke noe personlig og originalt.
Romantikken som reaksjon på opplysningstiden
På 1700-tallet hadde opplysningstiden vært en dominerende idéretning i Europa. Filosofene og forfatterne i denne perioden hadde stor tro på fornuft, vitenskap, kunnskap og framskritt. De mente at mennesket kunne forbedre samfunnet gjennom utdanning og kritisk tenkning.
Romantikerne reagerte på det de oppfattet som en ensidig vektlegging av fornuften. De mente at det fantes sider ved livet som vitenskapen ikke kunne forklare fullt ut. Kjærlighet, sorg, lengsel, tro og sterke naturopplevelser var eksempler på dette.
Romantikken betydde ikke at alle avviste vitenskap eller fornuft. Det handlet snarere om å gi fantasien, følelsene og den personlige opplevelsen større plass.
Naturens betydning
Naturen hadde en helt sentral plass i romantikken. Den ble ikke bare beskrevet som et fysisk landskap med fjell, skoger, elver og hav. Naturen kunne også uttrykke menneskets følelser og oppfattes som noe åndelig, guddommelig og mystisk.
En forfatter kunne for eksempel beskrive en voldsom storm for å uttrykke en indre konflikt. En stille innsjø kunne symbolisere fred, mens en mørk skog kunne representere frykt eller usikkerhet.
Romantikerne oppfattet ofte naturen som noe ekte og opprinnelig. De mente at mennesket kunne komme nærmere sitt egentlige jeg gjennom møtet med naturen.
Det var også vanlig å bruke besjeling, som betyr at naturen eller døde ting får menneskelige egenskaper. Når vi skriver at «vinden hvisker» eller «skogen sørger», bruker vi besjeling.
Følelser, fantasi og lengsel
Romantikkens litteratur handlet ofte om sterke følelser. Kjærlighet, ensomhet, sorg, glede og lengsel var vanlige temaer.
Lengsel er et særlig viktig begrep. Mennesket kunne lengte etter kjærlighet, frihet, en annen verden eller noe det ikke helt kunne forklare. Mange romantiske tekster uttrykker en følelse av at det finnes noe større og vakrere enn den vanlige hverdagen.
Fantasien gjorde det mulig å overskride virkelighetens grenser. Gjennom diktning kunne mennesket forestille seg det ukjente, det overnaturlige og det uoppnåelige.
Kunstneren som et geni
I romantikken fikk kunstneren en spesiell betydning. Mange mente at dikteren hadde en særlig evne til å forstå og uttrykke sider ved tilværelsen som andre mennesker ikke så like tydelig.
Dette idealet blir gjerne kalt diktergeniet. Dikteren skulle være original, skapende og selvstendig. Kunst var ikke bare et spørsmål om å beherske tekniske regler. Det handlet også om inspirasjon, fantasi og en personlig måte å oppfatte verden på.
Dikteren kunne derfor få rollen som en slags veiviser. Gjennom litteraturen kunne kunstneren hjelpe andre mennesker til å se verden på nye måter.
Romantikken i Norge
Norge hadde vært i union med Danmark i flere hundre år. I 1814 fikk landet sin egen grunnlov, men kom deretter i union med Sverige. Norge hadde likevel stor grad av indre selvstyre.
I denne perioden ble spørsmålet om norsk kultur og identitet stadig viktigere. Forfattere, kunstnere og andre kulturpersonligheter diskuterte hvordan en selvstendig norsk kultur skulle utvikles.
Romantikken fikk et tydelig gjennomslag i norsk litteratur på 1830-tallet. De to mest sentrale dikterne var Henrik Wergeland (1808–1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807–1873).
Begge var påvirket av romantiske ideer, men de hadde forskjellige syn på litteraturens form, kunstnerens rolle og forholdet mellom norsk og europeisk kultur.
Henrik Wergeland
Henrik Wergeland var en engasjert dikter som var opptatt av frihet, rettferdighet og menneskeverd. Han skrev dikt om natur, kjærlighet, religion og menneskelige følelser. Samtidig ønsket han å påvirke samfunnet gjennom litteraturen.
Wergeland mente at dikteren skulle ha stor kunstnerisk frihet. Han brukte ofte et rikt og fantasifullt språk og var ikke alltid opptatt av å følge tradisjonelle regler for diktenes form.
Han engasjerte seg også sterkt i politiske og sosiale spørsmål, blant annet kampen mot bestemmelsen i Grunnloven som nektet jøder adgang til Norge.
Johan Sebastian Welhaven
Johan Sebastian Welhaven var også en sentral romantisk dikter. Han la stor vekt på skjønnhet, harmoni og gjennomarbeidet kunstnerisk form.
Welhaven mente at diktningen skulle være preget av kontroll og estetisk kvalitet. Han foretrakk ofte tydelig struktur og faste mønstre framfor Wergelands mer frie uttrykksform.
Han var opptatt av at norsk kultur skulle videreutvikles i forbindelse med den europeiske kulturarven, og han var kritisk til flere sider ved Wergelands litterære og kulturelle program.
Konflikten mellom Wergeland og Welhaven
Uenigheten mellom Wergeland og Welhaven utviklet seg til en omfattende kulturdebatt på 1830-tallet.
Konflikten handlet ikke bare om personlig rivalisering. Den dreide seg om viktige spørsmål: Hvordan skulle norsk litteratur utvikles? Hvor stor frihet skulle dikteren ha? Hvilken betydning skulle den danske og europeiske kulturarven ha for Norge?
Denne debatten viser at romantikken ikke var én samlet bevegelse. Det fantes forskjellige oppfatninger av hva god kunst og litteratur skulle være.
Romantikken og nasjonalromantikken
Romantikken og nasjonalromantikken henger nært sammen, men begrepene betyr ikke helt det samme.
Romantikken var en bred europeisk kulturretning som la vekt på individet, følelsene, fantasien og naturen.
Nasjonalromantikken var en retning innenfor romantikken som særlig framhevet nasjonens historie, natur, språk, tradisjoner og folkekultur.
I Norge ble nasjonalromantikken spesielt viktig fra 1840-årene. Kunstnere og forfattere begynte å interessere seg sterkt for norsk bondekultur, folkeeventyr, gamle tradisjoner og norsk landskap.
Nasjonalromantikken skal vi studere nærmere på en egen temaside.
Kjennetegn ved romantisk litteratur
- Følelser: Litteraturen uttrykker menneskets indre liv.
- Fantasi: Kunstneren bruker forestillingsevnen til å skape nye verdener og sammenhenger.
- Natur: Naturen får en følelsesmessig, symbolsk eller åndelig betydning.
- Lengsel: Mennesket søker etter noe større, vakrere eller mer fullkomment.
- Individualisme: Det enkelte menneskets opplevelser og særegenhet står sentralt.
- Diktergeniet: Kunstneren blir oppfattet som en spesielt begavet og skapende person.
- Det mystiske: Litteraturen utforsker det gåtefulle og det som ikke kan forklares rasjonelt.
- Poesi: Dikt blir en særlig viktig litterær sjanger.
Viktige begreper
En epoke: En historisk periode med bestemte kjennetegn.
En idéretning: En måte å tenke på som preger samfunnet, kulturen eller kunsten.
Fornuft: Evnen til å tenke logisk og vurdere noe på en rasjonell måte.
Et individ: Et enkelt menneske, forstått som en selvstendig person.
Originalitet: Det å være selvstendig, nyskapende eller annerledes.
Lengsel: Et sterkt ønske om noe man savner eller ønsker å oppnå.
Åndelig: Noe som handler om menneskets indre liv, tro eller forhold til det som oppfattes som større enn det materielle.
En besjeling: Et språklig virkemiddel der natur eller døde ting får menneskelige egenskaper.
Et symbol: Noe konkret som representerer en større idé eller betydning.
Et diktergeni: En kunstner som blir oppfattet som spesielt begavet og skapende.
Estetikk: Læren om og opplevelsen av skjønnhet og kunstnerisk form.
En kulturarv: Tradisjoner, verdier og kulturelle uttrykk som blir overført mellom generasjoner.
En nasjonal identitet: Forestillinger om hva som kjennetegner en nasjon og menneskene som tilhører den.
Oppgaver – leseforståelse og refleksjon
- Når vokste romantikken fram i Europa, og når fikk den sitt gjennomslag i Norge?
- Hvorfor kan vi si at romantikken var en reaksjon på opplysningstiden?
- Hvilken rolle spilte naturen i romantisk litteratur?
- Hva betyr begrepet «lengsel» i romantikken?
- Hvordan oppfattet romantikerne kunstnerens rolle?
- Hvorfor fikk romantikken betydning i Norge etter 1814?
- Hvem var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven?
- Hva var de viktigste forskjellene mellom Wergeland og Welhaven?
- Hva er forskjellen mellom romantikken og nasjonalromantikken?
- Kan du finne eksempler på romantiske tanker eller idealer i vår egen tid?
Skriveoppgave – Hva er romantikken?
Skriv en fagtekst på minst 500 ord med tittelen «Hva er romantikken?».
I innledningen skal du presentere romantikken som litteraturhistorisk periode og formulere en problemstilling.
I hoveddelen skal du forklare romantikkens viktigste kjennetegn, forholdet til opplysningstiden og utviklingen av romantikken i Norge. Du skal også presentere Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven.
I avslutningen skal du oppsummere det viktigste du har forklart, og reflektere over hvilken betydning romantikkens ideer kan ha i dag.
Bruk relevante fagbegreper, tydelige temasetninger og gode overganger mellom avsnittene.
Videre arbeid
På de neste temasidene skal vi arbeide med:
- Henrik Wergeland – liv, diktning og samfunnsengasjement
- Johan Sebastian Welhaven – kunstsyn og litteratur
- Wergeland og Welhaven – en litterær og kulturell konflikt
- Nasjonalromantikken – norsk natur, folkekultur og nasjonal identitet
Kilder og videre lesning
- Store norske leksikon: «Romantikken (litteratur)»
- NDLA: «Romantikken»
- Store norske leksikon: «Norges litteraturhistorie»
Legg igjen en kommentar