Norge og Island ligger langt fra hverandre. Mellom landene ligger det store Atlanterhavet, og likevel har de to landene en svært nær historisk og kulturell forbindelse. For å forstå hvorfor må vi reise mer enn tusen år tilbake i tid, til vikingtiden.
Nordmenn reiser til Island
På slutten av 800-tallet begynte mennesker fra Norge å bosette seg på Island. Øya var da uten noen større fast bosetning. Det kan ha bodd irske munker der tidligere, men det var først med de nordiske innvandrerne at Island fikk en varig befolkning.
Ifølge den islandske tradisjonen var Ingolv Arnarson en av de første som bosatte seg fast på Island, omkring år 874. Han slo seg ned i området der hovedstaden Reykjavík ligger i dag.
Mange av dem som reiste til Island, kom fra Vestlandet i Norge. Noen ønsket å skaffe seg jord og skape et nytt liv. Andre ville slippe unna konflikter og maktkamper hjemme i Norge. I Landnåmabok, som forteller om bosettingen på Island, og i islendingesagaene, blir det fortalt at enkelte reiste fordi de ikke ville underordne seg kong Harald Hårfagre. I Egils saga fortelles det for eksempel om Skallagrim, som reiste til Island etter konflikter med den norske kongen. Hvor stor betydning Harald Hårfagre faktisk hadde for utvandringen, er historikerne usikre på, siden fortellingene ble skrevet ned flere hundre år senere.
De som reiste, tok med seg familiene sine, husdyr, redskaper, språk, tradisjoner og fortellinger. Også mennesker fra De britiske øyer kom til Island, både frivillig og som treller. Derfor fikk den islandske befolkningen røtter i flere områder, selv om den nordiske innflytelsen var særlig sterk.
Et nytt samfunn med norske røtter
På Island utviklet innvandrerne et samfunn med mange av de samme tradisjonene som de kjente fra Norge. Slekten var viktig, og konflikter kunne oppstå om jord, eiendom, ære og makt.
I år 930 ble Alltinget opprettet. Her møttes representanter for samfunnet for å lage lover og løse konflikter. Island hadde lenge ingen egen konge, men ble styrt gjennom høvdinger og tingordninger.
Språket som innvandrerne tok med seg, var norrønt. Dette språket er utgangspunktet både for moderne islandsk og for norsk. Men utviklingen ble forskjellig. Islandsk har bevart mange gamle grammatiske former, mens norsk har forandret seg mye gjennom århundrene.
Derfor kan moderne islendinger fremdeles lese en del av den gamle norrøne litteraturen uten like omfattende språklig tilrettelegging som nordmenn vanligvis trenger.
Island bevarte fortellingene om Norges fortid
En av de viktigste forbindelsene mellom Norge og Island finner vi i litteraturen.
På 1200- og 1300-tallet ble mange gamle fortellinger skrevet ned på Island. Dette var både fortellinger om islandske slekter og om norske konger.
Islendingesagaene, som Egils saga og Njåls saga, forteller om mennesker, slekter og konflikter i det islandske samfunnet. Mange av personene hadde forbindelser til Norge, og handlingen foregår noen ganger også der.
Kongesagaene handler særlig om norske konger og Norges historie. Et av de mest kjente verkene er Heimskringla, skrevet av islendingen Snorre Sturlason på 1200-tallet.
Det er derfor noe ganske spesielt ved den norske litteraturhistorien: Mye av det vi vet om de gamle norske kongene, og mange av fortellingene som utgjør en viktig del av Norges kulturarv, ble skrevet ned og bevart av islendinger.
Også mange av eddadiktene, som forteller om Odin, Tor, verdens skapelse og Ragnarok, ble bevart gjennom islandske håndskrifter.
Island blir en del av det norske kongeriket
Forbindelsen mellom de to landene var ikke bare kulturell. Den var også politisk.
I årene 1262–1264 godtok islandske høvdinger og bønder den norske kongens overhøyhet. Island ble dermed en del av det norske kongeriket.
Da Norge senere kom i union med Danmark, ble også Island en del av det dansk-norske riket. Etter 1814 forble Island under den danske kronen. Landet fikk etter hvert større selvstyre og ble en selvstendig republikk i 1944.
To land med en felles fortid
I dag er Norge og Island to selvstendige land med hvert sitt språk og sin egen kultur. Likevel finnes det mange likhetstrekk mellom dem.
Begge landene har røtter i den norrøne kulturen. De deler mange historiske fortellinger, og begge har en sterk tradisjon for litteratur og muntlig fortellerkunst.
For Norge er Island særlig viktig fordi så mye av den norrøne litteraturen ble bevart der. Uten de islandske forfatterne og håndskriftene ville vi ha visst langt mindre om vår egen tidlige historie.
Vi kan derfor si at Norge var med på å befolke Island, mens Island senere var med på å bevare fortellingene om Norges fortid. Det er en av de viktigste grunnene til at de to landene fremdeles er så tett knyttet sammen.
Legg igjen en kommentar