Norwegian Studio

Mestertoppsvingen 14

Husbakkvik er en by som er akkurat passe stor og akkurat passe liten. Hvis byen har hatt besøk av turister noen gang, så er det utelukkende fordi turistene har tatt av ved feil innkjøring og forvillet seg dit. Husbakkvik er nemlig blottet for den typen attraksjoner som turistene valfarter land og strand rundt for å se. Det finnes ingen museer, ingen ruiner, ingen digre shoppingsentre eller eldgamle kirker. Det finnes heller ingen vitenskapssentre, rakettutskytningsbaser eller stupbratte fjell. Sølvgruver, dype innsjøer, mystiske monstre eller slanke fjorder er heller ikke blitt tildelt dette vesle småbysamfunnet. Vi kan likevel avsløre at for innbyggerne som bor der er Husbakkvik et skjult paradis, en bortgjemt perle, en uoppdaget skattekiste. De som har slått seg ned i Husbakkvik opplever at byen deres har alt et menneske trenger for å føle seg tilfreds i livet. Innbyggerne i byen koser seg glugg i hjel på denne vesle utposten, og når sant skal sies, så forsøker innbyggerne å verne om sin vesle hemmelighet etter beste evne. De ønsker ikke tilflyttere velkommen; de åpner ei heller dørene for gründere og innovative selskaper – og de står ikke på listen over kommuner som tar imot asylsøkere. De ønsker ganske enkelt at alt mer eller mindre skal være slik det alltid har vært, og at ingenting skal forandre seg. Det eneste de ønsker er fred og ro og minst mulig oppstuss, slik at de uforstyrret kan holde på med det de liker best, nemlig å stelle med husene sine.

Husene i Husbakkvik er byens pryd og stolthet. Der hvor andre byer kanskje ville ha hatt kunnskapsparker og kulturminner, har Husbakkvik byggevarehus med utsalg av maling, keramikkfliser, treplater, sement og alskens oppheng og bekledninger. Alle menneskene i denne byen har nemlig én felles lidenskap – og det er å lage så stilige, lekre og komfortable hus som overhodet mulig. Alle som en er opptatt av det samme; enhver innbygger har samme mål – og for denne byens innbyggere er følgende uttrykk jevngodt med å være en lov: Like barn leker best.

Husbyggekunsten i denne byen er med andre ord meget avansert. Konstruksjonsprosessen har faktisk kommet opp på et så avansert nivå at noen av husene sågar har utviklet evnen til å både lytte, forstå, vurdere – og snakke. Du er kanskje tilbøyelig til å betvile mine ord, men det er faktisk sant. Det er heller ikke nok med dette, for noen av husene har til og med oppnådd status som retoriske mestere grunnet sin veltalenhet. De uttaler seg stilsikkert og evner å uttrykke både sarkasme, ironi, pathos og ethos, i tillegg til baksnakking og sladring.

Akkurat nå står tilfeldigvis husene i en av de fineste gatene i Husbakkvik og snakker sammen. De er opptatt av det som er byens store samtaleemne og dype bekymring for tiden, nemlig grunnvannet. I løpet av de siste fem årene har grunnvannet minket for hvert år. Hvis det ikke skjer en endring i utviklingen, vil dette utgjøre en trussel for hele det vakre lokalsamfunnet. Uten grunnvann kan ikke husene få nok vann til hagene sine, og oppkjørslene kan ikke bli spylt slik seg hør og bør. De kan ikke anlegge flere fontener og svømmebasseng, ei heller vedlikeholde dem og bruke dem. Videre kan de heller ikke vaske husene sine når de skal klargjøre veggene for maling eller andre typer fornyelse. Byens innbyggere begriper seg ikke på hvorfor vannet forsvinner. Vann er jo en selvskreven menneskerett, sier de alle. De klør seg forferdet i hodet og ser storøyde på hverandre når de får oppdateringer om de nyeste målingene – som viser at grunnvannet befinner seg på et bunnivå. I tillegg til bekymringene om grunnvannet, er husene i den gata hvor vi befinner oss nå, nemlig Mestertoppsvingen, svært opprørte og bekymret over ett bestemt hus nederst i gata. Der ligger det nemlig et hus som, ja, la oss like gjerne være åpenhjertige, ikke ser ut i måneskinn. Huset er rent ut sagt en skam for hele Mestertoppsvingen, ja, faktisk for Husbakkvik i sin helhet. Vinduene i dette aller siste huset i Mestertoppsvingen, som er nummer 14 i gata, er en katastrofe. Treverket er hardt angrepet av sopp og råte. Hengslene er rustne og kittet har smuldret opp. Bekledningen på huset har ikke blitt byttet ut på flere år. Hagen utenfor vokser og gror som et eneste villnis, med blomster og ugress i en salig blanding. Verktøy, plastslanger og annet rot ligger slengt utover hele forsiden av huset, og bak ligger det hauger med ved, kvist, stein og singel strødd utover en uklipt plen. Rundt huset ligger det også noen underlige sorte plastballer. Hvordan er dette mulig? Hva er det personene som bor i dette huset tenker på? Noen av de mest avanserte husene, som også har utviklet sensibilitet og et fintfølende sinn, føler seg personlig fornærmet og vondbrotne over den respektløse skjødesløsheten som Mestertoppsvingen 14 utviser. De andre husene, som sprekkferdige av stolthet viser fram sine bugnende, frodige hager, velstelte og nylig asfalterte oppkjørsler, nyoverhalte fasader og skinnende vindusruter, føler seg nesten gjort til skamme ved siden av et hus som ikke later til å bry seg om sitt ytre ve og vel overhodet. Forstår ikke dette huset at dets fasade også ødelegger for hele resten av gata? Mestertoppsvingen 14 trekker ikke bare seg selv ned i søla med sin vanskjøtsel, men det trekker ned nivået for hele nabolaget og skaper et inntrykk av lav status.

Husene hvisker og tisker nå iherdig seg imellom. Om det ikke hadde vært for at grunnmuren deres stod støtt og solid festet på bakken, kunne nok flere av dem ha tenkt seg å vandre bortover gata for å lære dette uskikkelige huset ei lekse; dette huset trenger unektelig å få seg en lærepenge. Noen av dem kunne nok ha hatt god lyst til å gi huset inn. Andre tenker at den eneste måten hus som Mestertoppsvingen 14 kan lære på, er gjennom klare og tydelige signaler. Slike hus bør faktisk få rede på at de er uønsket; de trenger å høre uten omsvøp at denne gata ikke tolererer slik annerledeshet. Dette er i bunn og grunn uønsket atferd og noe man i høyeste grad må slå ned på … Slik står husene i samtale med hverandre, mens de hisser seg stadig mer opp. Grunnmuren er dønn solid, og ingen kommer seg så mye som en centimeter bortover gata. For en lidelse! De er dømt til å stå der og se på hvordan nummer 14 gjør akkurat som det selv lyster. Dette driver dem nesten til vanvidd. Etter hvert begynner husene, nesten som i feberhete, å fantasere. De sier: – Vi har jo lært å snakke, føle og vurdere. Dette var et stort skritt for husbebyggelsen som mange mente ville være komplett umulig. Men hvem er det egentlig som sier at vi ikke kan lære å gå? Hvem er det som setter begrensninger for hva vi kan gjøre og hva vi kan si?

Andre hus som lytter til samtalen, fnyser misbilligende av det de sier og minner hånlig om at det er en kjent sak at et hus ikke kan bevege seg; det er skapt for å stå stille og være til lyst og velbehag for mennesket, og noe annet ville være en ren gudsbespottelse. Men nyheten om at et opprør er på gang blant husene, sprer seg som ild i tørt gress til gatene rundt. Snart har også Elegansekroken, Skjønnhetsstien, Kosebråten og Lekkerveien fått nyss om at et gryende opprør er i gjære i Mestertoppsvingen. Snart er det flere som melder seg til tjeneste, for det er tydeligvis ikke bare Mestertoppsvingens hus som synes det er plagsomt å ha et såpass annerledes og lite respektabelt hus i sitt nærområde. Alle har et felles ønske om vakre, ytre fasader og innbydende oppkjørsler; de vil gjerne ha et plettfritt Husbakkvik, og uønskede elementer må fjernes. For hvem har egentlig sagt at hus ikke kan gå, og hvem har slått fast at hus ikke kan ta til motmæle? Husene avtaler seg imellom å ha et felles møte allerede førstkommende tirsdag. Ting bør tross alt gå ryddig og rolig for seg.

Menneskene aner ikke noe om at husene deres har tenkt å gjøre opprør fordi de ønsker å fjerne et annet hus. De sitter inne i husene sine og ser på tv, for det har kommet nye sjokkerende bunnmålinger for grunnvannet – og hvis det ikke snart gjøres noe, står hele Husbakkviks skjebne på spill. Menneskene ser fortørnet på hverandre og sier at noen må gjøre noe. De sitter i designlenestolene sine og sier at noen må ta affære. Dette kan simpelthen ikke trekke ut lenger, for ellers faller de alle sammen utfor stupet. Mens de diskuterer saken, tusler noen av dem ut på kjøkkenet for å hente litt mer mat og drikke, for snart er nyhetsprogrammet slutt og da sendes Husbakkviks yndlingsprogram, nemlig: «Ekstrem forvandling av din oppkjørsel». Allerede før intromelodien for favorittserien er ferdigspilt, har de glemt innholdet i nyhetssendingen. De sitter nå som fjetret foran skjermen ved synet av hvordan veien opp til et gammelt og falleferdig hus blir forvandlet til en hellebelagt allé med frodige kastanjetrær på hver side. Lenge etter at programmet er over, blir de sittende målløse av fascinasjon, og fantasien deres har fått vinger. Kastanjetrær og steinheller – for en innbydende nostalgi, for en yndig kombinasjon! De er fordypet i planer og drømmer, og legger følgelig ikke merke til at det vises et annet program på tv nå hvor en ukjent professor blir intervjuet. Professoren heter Mogens Kanestad og er spesialist på utvikling av nye, praktiske tiltak innenfor klima- og miljøspørsmål og bærekraftig utvikling. Mogens Kanestad redegjør for hvordan 50 millioner sorte, spesialutviklede plastballer kan redde Husbakkviks skjebne. Hvis disse sorte ballene blir lagt utover innsjøen i Husbakkvik, vil ballene kunne hindre fordamping, og de vil i tillegg gi innsjøen et beskyttende lag som vil verne mot fuglemøkk, støv og algeoppblomstring. Dette tiltaket vil kunne redde grunnvannet i Husbakkvik. Professoren er en mann i sin beste alder, men han bærer preg av å ha levd et liv i kontemplasjon og hardt arbeid. Det lille håret han har på hodet står rett opp, han har firkantede briller og en lite tidstypisk dressjakke av brun fløyel med striper. Han gestikulerer voldsomt når han snakker, og han skiller seg på alle måter fra de andre i tv-programmet, som er stilige, velstelte menn i dress og smukke unge kvinner i skjørt og bluse.

Menneskene i Mestertoppsvingen blir sittende foran tv-skjermen utover kvelden. De ser på tv uten å se, for de er fullstendig oppslukt i sine drømmerier om å bygge opp en mer fasjonabel oppkjørsel enn naboen. De tar ikke notis av at professoren man kunne se på tv for et par timer siden, nå upåaktet beveger seg opp den uryddige oppkjørselen til Mestertoppsvingen 14 og stille lukker døra bak seg.