Idet solens milde åsyn tittet fram over åskammen den morgenen, hadde Knut allerede lagt bak seg en lang og jevn vandring over hauger, knauser og knatter. Solstrålene danset over landskapet, som viste seg i hele regnbuens fargespekter. Knut myste med øynene og trakk pusten dypt. Han ville riktig ta innover seg inntrykkene fra denne duggfriske dagen. Luften var klar og bar bud om høst, men det var ennå verken skikkelig kaldt eller ubehagelig rått. Rester etter sommerens lune varme hvilte fortsatt i skogholtene og ga en følelse av velvære og ro.
Omsider hadde ting begynt å falle ordentlig på plass for Jofrid og ham. Det hadde vært mange tøffe år. Først levde de under barnløshetens åk i altfor lang tid. Lengselen etter noen å leve for hadde tæret mer på dem begge enn de hadde forstått den gangen. Selv om de hadde forsøkt å gi styrke til hverandre med tapre ansikter, Jofrids foldede hender og hans sterke armer, hadde de vært kraftløse og motløse. Det var først da barna kom at de forstod hva de egentlig hadde gått gjennom. På det punktet var de like: De trengte begge noen å leve for, for å kunne kjenne seg levende selv. Nå hadde de blitt velsignet med en hel flokk. Det var liksom fortsatt ikke til å tro. Fjorten år etter at Tabita hadde kommet til dem, måtte han fremdeles klype seg i armen. Var det virkelig sant at hele denne flokken var deres? Lykken kjentes umåtelig stor, og brystet ville liksom sprenges i den trauste, stillferdige karen.
Like fullt medga han at livet ikke hadde vært en lek. I noen perioder hadde han med sorg i hjertet sett at Jofrid var så sliten at han fryktet at hun ville legge seg ned – og ganske enkelt ikke klare å reise seg opp igjen. Men Jofrid hadde tross all sin møye likevel aldri sviktet. Mer utholdende og mer godhjertet kvinne enn Jofrid fantes virkelig ikke, det var Knut sikker på. Jofrid stod på fra tidlig morgen til sent på kveld, og hun bet tennene sammen. Hun tidde om sin smerte, sitt strev og sin anstrengelse. For hva gjorde fattigsjeler som dem hvis man ble for sliten og ikke klarte mer? Hvor skulle man henvende seg når livets byrder la seg over en i for tykke lag? Hjelp fantes ikke for sånne som dem. Det var Knut klar over. Han kjente sin tilmålte plass i verden og sin skjebnetunge lodd i livet. Man måtte klare seg selv på denne kloden. Man var henvist til å takke sin skaper hver dag for at de hadde mat på bordet og at alle levde med helsa i behold. Om man skulle gå for dypt inn i ting man kanskje følte lengst der inne, visste kun Herren Gud hva som kunne dukke opp av tanker og villskap … Nei, det beste var å gå på, gi alt, bruke de kreftene man hadde – og ellers holde tann for tunge og stålsette seg når tilværelsen ble strevsom. Dette hadde vært hans metode i livet, og jammen så det ut til at dette hadde fungert. Han hadde vitterlig fått lønn for alt strevet og all forsakelsen. Han kunne ikke huske at han hadde følt seg mer harmonisk og tilfreds enn akkurat nå, nettopp denne dagen, der han vandret omkring i det vennlige sollyset på jakt etter et majestetisk rådyr han stolt kunne bringe hjem til sin oppofrende, kjærlige kone og sine viltre barn.
Knut, som var en skogens og arbeidets mann, hadde sine løyper å gå og sine spor å følge. Jofrid pleide å si at han kjente veiene og stiene som sin egen bukselomme, og at de var nesten like tallrike som himmelens stjernevrimmel. Man kunne høre dårlig skjult stolthet når hun snakket om sin mann på denne måten.
– Nå, nå, sa Knut da beskjedent til svar, men det steg unektelig opp en varme i brystkassen når kona brukte godord om ham.
Av og til måtte imidlertid nye stier og veier utforskes, og Knut opplevde denne dagen som så kraftfull og god at han tenkte at dette var en slik dag. Han ville gå en annen vei og krysse et annet skogholt enn det han vanligvis gjorde. Han ville vandre over en annen myr og følge en annen sti oppover lia. Om Knut selv hadde visst hvilke skjebnesvangre konsekvenser hans valg ville få, ville han heller ha holdt seg på de trygge veiene han kjente fra før. Om det hadde vært slik at mennesket kunne forutse eller i det minste ane når faren truet og når skjebnens klør var ute, ville Knut ha holdt seg hjemme på gården denne dagen. Men det er nå engang slik i et menneskes liv at man ikke kan forberede seg eller styre unna de overraskelser livet har i vente – det være seg gode eller vonde hendelser og inngrep i tilværelsen. Knut gikk tilfreds og proklamerte for seg selv at han følte seg vel, ja, han ville nesten ta ordet lykkelig i sin beskjedne munn, uten å ane at den dype tragedien lurte bare noen få meter unna. Selv for Knuts skarpe, trente blikk var det umulig å legge merke til dyrefella som lå på bakken, godt skjult under løv og kvister, som de aller mest skruppelløse og hensynsløse jegerne hadde lagt ut. Dermed trådte han rett i dyresaksen med sin høyre fot, og han ante ingenting før smerten ilte med hoggtak som lyn gjennom kroppen. Smerten var så overveldende, så eksplosiv og så momentant brennende at Knut i de første sekundene ikke klarte å forstå noe som helst av hva som hadde skjedd. Han klarte ikke engang å lokalisere smerten. Hvor var han? Hva skjedde? Hvor kom alt dette brennende ondet fra? Det svartnet for øynene hans.
I noen øyeblikk trodde han at han hadde blitt skutt, men etter noen endeløse sekunder så han ned mot foten, og da klarte han i et svimlende øyeblikk å fatte at en diger saksefelle har gått rakt gjennom leggbeinet hans. Han kunne se at en liten del av den djevelske jernstangen stakk ut på den andre siden av leggen. Helt alene, dypt inne i granskogen, uten hjelp å spore i kilometers omkrets, lå den staute, sterke Knut på bakken med en jernstang tvers gjennom leggen.
Blodet silte nedover, ja, det fosset ut og lagde røde, glinsende dammer på bakken. Selv om han var nær ved å besvime av smerte, klarte han å tenke at han for enhver pris måtte dra ut metallet som hadde skåret seg hardt og nådeløst inn i beinet. Han fryktet for at det skulle være en mothake skjult i metallstangen. Om det var slik, forstod han at hans dager ville være talte. Om det derimot ikke var en mothake, kunne han ved en overmenneskelig kraftanstrengelse muligens klare å trekke stangen ut av sin egen fot … Hvordan han klarte det, kunne han i ettertid ikke gjøre rede for. Sannsynligvis var det den bunnsterke viljen hans som hadde slått ut – og som ganske enkelt reddet livet hans. Muligens var det slik at der hvor hans far Herman var destruktiv på sin vei mot døden, så var Knut en stabeis i sin desperate kamp for å beholde livet. Han klarte egenhendig og med rå kraft å trekke ut metallstangen mens blodet drev ut av ham i strie strømmer.
Til tross for at Knut var mutters alene i skogen da dette hendte, kunne folk senere fortelle at det hadde lydt et infernalsk skrik gjennom heiene. Det skulle gå gjetord om skriket i generasjoner. Lysningen han stod på den dagen, skulle senere bli oppkalt etter dette skriket, for på folkemunne ble plassen siden kalt for Djevelskriket. I lange tider var det et sted hvor selv den djerveste jeger unngikk å sette sin fot.
I ettertid klarte Knut heller ikke å greie ut om hvordan han hadde maktet å slepe seg hen til en gård som lå i nærheten – men han kom seg fram. Det var heldigvis folk hjemme på gården, og de greide ved et Guds under å sende bud på en lege som ved et slumpetreff var i nærheten. Uten denne legen ville Knut ha sett sine siste dager på den fremmede gården. Han var nær ved å stryke med av blodtap denne skamløst vakre solskinnsdagen. Men legen fikk renset og sydd det grufulle kjøttsåret, og blødningen stanset.
Denne dagen var det intet rådyr som ble felt. Det var mannen selv som ble felt, og med dette var livet og framtiden til familien på sju snudd på hodet.
Et par uker etter ulykken humpet Knut seg av gårde med en krykke under armen – og med det ødelagte beinet slepende etter seg som et dødt slakt. Det var en slagen, aldrende mann som ankom hjemgården.
Ordliste
- Hauger, knauser og knatter – høydedrag, steinframspring og små fjellknauser.
- Å ta innover seg – å legge merke til og virkelig kjenne eller forstå noe.
- Duggfrisk – frisk og litt fuktig av morgendugg.
- Barnløshetens åk – den tunge belastningen ved ikke å få barn.
- Tapre ansikter – ansiktsuttrykk som viser mot og styrke til tross for vanskeligheter.
- Kraftløs og motløs – uten krefter og uten håp eller pågangsmot.
- Å klype seg i armen – å måtte forsikre seg om at noe godt eller utrolig er virkelig.
- Traust og stillferdig – stødig og pålitelig, rolig og lite høylytt.
- Møye – slit, besvær og vanskeligheter.
- Å bite tennene sammen – å holde ut noe vanskelig og fortsette.
- Å tie om – å unnlate å fortelle om noe.
- Sin tilmålte plass i verden – den plassen eller rollen man opplever å ha fått tildelt i livet.
- Sin skjebnetunge lodd i livet – sin vanskelige skjebne eller livssituasjon.
- Helsa i behold – fortsatt frisk og uskadd.
- Villskap – ville eller voldsomme følelser og handlinger.
- Å holde tann for tunge – å passe på hva man sier; å tie.
- Å stålsette seg – å forberede seg mentalt på noe vanskelig.
- Å få lønn for noe – å få belønning eller resultat for innsatsen.
- Forsakelse – det å gi avkall på noe man ønsker eller trenger.
- Majestetisk – storslått og imponerende.
- Oppofrende – villig til å sette andres behov foran sine egne.
- Vilter – livlig, urolig og full av energi.
- Løyper å gå – faste ruter eller veier man pleier å gå.
- Spor å følge – stier eller tegn som viser vei.
- Stjernevrimmel – et stort antall stjerner som fyller himmelen.
- Skjebnesvangre konsekvenser – følger som får alvorlig eller avgjørende betydning.
- Å ane – å ha en vag mistanke eller fornemmelse.
- Skjebnens klør var ute – billedlig uttrykk for at en alvorlig skjebne nærmer seg.
- Å proklamere – å erklære eller si noe tydelig og bestemt.
- Å lure – her: å være skjult og vente på å ramme noen.
- Dyrefelle – redskap som er laget for å fange eller skade dyr.
- Skruppelløs og hensynsløs – uten moralske betenkeligheter eller omtanke for andre.
- Dyresaks – en felle med kraftige kjever som smekker sammen.
- Å ile med hoggtak som lyn – billedlig beskrivelse av smerte som skyter voldsomt og raskt gjennom kroppen.
- Momentant – øyeblikkelig, med én gang.
- Saksefelle – en dyrefelle som lukker seg som en saks.
- Staut – sterk, solid og rakrygget.
- Å sile – å renne jevnt, ofte i store mengder.
- Mothake – krok eller spiss som hindrer en gjenstand i å trekkes lett ut.
- Å gjøre rede for – å forklare eller fortelle detaljert om noe.
- Bunnsterk vilje – usedvanlig sterk besluttsomhet.
- Stabeis – en svært sta person som nekter å gi seg.
- Mutters alene – helt alene.
- Infernalsk skrik – et fryktelig, nesten helvetesaktig skrik.
- Å gå gjetord om – å bli kjent og omtalt vidt omkring.
- Et Guds under – noe som oppfattes som et mirakel.
- Å stryke med – å dø, ofte som følge av en ulykke.
- Grufullt kjøttsår – et svært alvorlig og skremmende sår i kroppens bløtvev.
- Å få livet snudd på hodet – å oppleve at livet blir fullstendig forandret.
- Slagen – sterkt svekket, nedbrutt eller preget av nederlag.
Legg igjen en kommentar