| Årstall | Epoke | Kjennetegn og viktige forfattere | Hvorfor kom en ny epoke? |
|---|---|---|---|
| 800–1350 | Norrøn tid | Ære, hevn, guder, helter og skjebne. Håvamål, Voluspå, Snorre Sturlason og sagalitteraturen. | Kristendommen, samfunnsendringer og nye skrifttradisjoner endret litteraturen. |
| 1500–1700 | Renessanse og barokk | Religion, døden, Gud og sterke kontraster. Absalon Pederssøn Beyer, Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass. | Vitenskap, utdanning og nye filosofiske ideer førte til større vekt på fornuft. |
| 1700–1800 | Opplysningstiden | Fornuft, kunnskap, kritisk tenkning og samfunnskritikk. Ludvig Holberg, Johan Stagnell og Niels Krog Bredal. | Mange reagerte på ensidig vektlegging av fornuft og ønsket mer plass til følelser, fantasi og natur. |
| 1800–1850 | Romantikken | Følelser, fantasi, frihet, natur og individet. Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Maurits Hansen. | Nasjonal bevissthet etter 1814 skapte økende interesse for norsk kultur og identitet. |
| 1840–1870 | Nasjonalromantikken | Norsk natur, eventyr, folketro, språk og nasjonal identitet. Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje. | Forfatterne begynte å interessere seg mer for vanlige menneskers liv og samfunnsforhold. |
| 1850–1875 | Poetisk realisme | Hverdagsliv, familie, kjærlighet og begynnende samfunnskritikk. Camilla Collett, Bjørnstjerne Bjørnson og Magdalene Thoresen. | Industrialisering og sosiale problemer økte behovet for en mer samfunnskritisk litteratur. |
| 1870–1890 | Realismen | Samfunnskritikk, klasseskiller, religion, ekteskap og kvinnens stilling. De fire store: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie. | Naturvitenskapelige ideer førte til mer detaljerte skildringer av hvordan arv og miljø former menneskers liv. |
| 1880–1890 | Naturalismen | Arv, miljø, fattigdom, sykdom og begrenset valgfrihet. Amalie Skram, Christian Krohg, Hans Jæger og Arne Garborg. | En reaksjon mot realismens og naturalismens samfunnsorientering ga større interesse for følelser, drømmer og menneskets indre liv. |
| 1890–1905 | Nyromantikken | Psykologi, drømmer, følelser, fremmedfølelse og det ubevisste. Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder, Vilhelm Krag og Hans E. Kinck. | Nye samfunnsforhold skapte økt interesse for etikk, historie og menneskets ansvar overfor fellesskapet. |
| 1905–1940 | Nyrealismen | Etiske konflikter, historie, familie, ansvar og samfunn. Sigrid Undset, Johan Falkberget, Olav Duun og Cora Sandel. | Krig, modernisering og usikkerhet utfordret tradisjonelle verdier og litterære uttrykksformer. |
| Særlig fra 1945 | Modernismen | Frie vers, nye fortellerformer, ensomhet, angst og fremmedfølelse. Rolf Jacobsen, Gunvor Hofmo, Paal Brekke, Tarjei Vesaas og Jan Erik Vold. | Krigserfaringer og raske samfunnsendringer skapte behov for nye måter å uttrykke virkeligheten på. |
| 1945–1980 | Etterkrigslitteratur og sosialrealisme | Krigserfaringer, politikk, klassekamp, ulikhet og samfunnskritikk. Jens Bjørneboe, Dag Solstad, Tor Obrestad og Espen Haavardsholm. | Etter hvert reagerte flere mot litteraturens politiske alvor og ønsket friere, mer eksperimenterende fortellinger. |
| Ca. 1980–2000 | Postmodernismen | Ironi, humor, sjangerblanding, intertekstualitet og lek med fortellerformer. Jan Kjærstad, Kjartan Fløgstad, Erlend Loe og enkelte verk av Dag Solstad. | Postmodernismen utfordret forestillingen om én sannhet og én riktig fortelling. Nye stemmer og fortellerformer fikk større plass. |
| 1980–i dag | Samtidslitteratur | Identitet, familie, migrasjon, tilhørighet, klima og moderne liv. Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Jon Fosse, Karl Ove Knausgård, Zeshan Shakar, Maria Navarro Skaranger og Vigdis Hjorth. | Litteraturen utvikler seg videre gjennom globalisering, digitalisering, kulturelt mangfold og nye samfunnsspørsmål. |
To viktige faglige presiseringer
Realisme → naturalisme → nyromantikk: Naturalismen var en videreutvikling av realismen, ikke et brudd med samfunnskritikken. Den la enda sterkere vekt på arv, miljø og menneskets begrensede mulighet til å bestemme over eget liv. Nyromantikken markerte derimot en dreining mot følelser, fantasi og indre opplevelser.
Modernisme → postmodernisme: Postmodernismen videreførte modernismens eksperimentering med form, men var ofte mer lekende, ironisk og opptatt av å utfordre etablerte sannheter og fortellermåter. I norsk litteratur ble retningen særlig tydelig fra 1980-tallet.
Legg igjen en kommentar