Norskehavets iskalde bølger kastes snart hit, snart dit av den stive kulingen. Bølgene slynges mot hverandre i et urytmisk mønster. Gjennom de stadig krysningspunktene som dannes, brøler bølgene til hverandre; de roper ut eldgamle historier om havets skjebnetunge, hvileløse eksistens. Historier ljomer utover havet for den som har ører å høre med; historier om menneskeliv som har gått tapt og fisk som har blitt sugd opp av menneskets grådige hender. Men lenger inne stilner bølgene sakte, men sikkert av. Snart er det helt stille, og havet ligger kaldt, frossent og taust. Havets vanvidd og brutalitet er erstattet med kjølig, tilbaketrukket ro og stillstand. Vannet strekker seg innover i et dalføre og likner slik på en arm og en hånd som liksom strekker seg ut og ber om hjelp. Denne bedende armen danner en fjord, og langs den vinterstille fjorden, inne på land, ligger røde, hvite og brune hus. Husene klamrer seg sammen i klynger. Det er langt mellom klyngene på langsidene av fjorden, men innerst inne ligger hus, og noen få blokker, tett i tett.
Hvis du løfter blikket oppover mot åshøyden, kan du lett få øye på to nokså like hus. Det ene huset er hvitt, og det andre er kremgult. Vinduene i huset minner om speidende øyne, og takrennene ser ut som øyenbryn som lett vil rynke seg ved hvis det skulle oppstå uventede hendelser. Utenfor disse to husene står det to damer. Nedenfor husene slynger det seg en vei oppover langs fjellsiden. Begge de to damene ser mot et punkt lenger nede i den vesle gata. De prater ivrig om noe de begge ser. Det er en kvinne og et barn som beveger seg oppover.
Damene er øyensynlig i denne ubestemmelige alderen kvinner er i når de har mistet sin ungdoms glans og glød, men samtidig heller ikke er eldre damer. Det som avgjør om kvinnene er vakre i denne fasen av livet, er i hvor stor grad de har vært i stand til å ta imot og gi kjærlighet. Mangel på kjærlighet og kjærtegn resulterer alltid i et grått og livløst hår, og frisørbesøk og dyre, parfymerte dråper kan aldri demme opp for denne mangelen. Har man hatt underskudd på livets eliksir i store deler av livet, må man bøte for dette i livets senere faser. Men disse damene enser ikke seg selv der de står, for de er mer opptatt av å se på andre mennesker enn å legge sitt eget liv på vektskålen. Hvordan andre møter dem og hva andre gir dem – og ikke gir dem, interesserer dem langt mer enn hva de selv gir og evner å ta imot.
Disse to damene har levd i hvert av disse husene helt siden de ble bygd for over tretti år siden. Navnene deres er Bertha og Gjertrud. Begge to var gift en gang, men Berthas mann døde for fem år siden og Gjertruds mann fulgte på to måneder senere. Da begge mennene var behørig begravet, fant de to ut at de egentlig hadde det ganske fint og behagelig i hverandres selskap. Sorgen ble dermed slettes ikke så tung å bære.
Både Bertha og Gjertrud er av særnorsk opprinnelse. Ja, nå heter det jo “etnisk norsk, da”, sier de ofte, og den betegnelsen har damene lært seg å bruke. “Vi er etnisk norske, vi”, sier de, og smiler et hemmelighetsfullt smil. Vel, det er mulig at Gjertrud faktisk har aner i den svenske kongefamilien hvis man går riktig langt tilbake i tid. Men det å være litt svensk, sier Gjertrud, er jo omtrent det samme som å være norsk – og dessuten er Gjertrud mektig stolt av å kanskje ha blått blod i årene. Faktisk så føler Gjertrud seg nokså dronningaktig der hun nå står og strekker den lubne kroppen sin på den vesle hagehaugen utenfor det velstelte huset hennes.
Bertha og Gjertrud har alltid noe å snakke om; de går aldri tom for temaer. Ikke sjeldent snakker de om mennesker som går forbi, mennesker som flytter inn og ut av Kvinset, som er navnet på bygda deres. Ja, de sier at bygda er deres, for de føler jo at om noen skulle ha rett på denne bygda, må det vel være dem, ikke sant? De har jo bodd i Kvinset så og si bestandig, og alltid hatt full kontroll over hvem som blir født og hvem som dør, hvem som gifter seg og skiller seg, hvem som flytter fra og hvem som flytter til. Nå er det noen som nettopp har flyttet til Kvinset.
Damene mumler sammen når de snakker, men de kjenner hverandre så godt at de vet hva den andre tenker før ordene er ute av munnen. De hvisker til hverandre at det virkelig har kommet stadig flere av dem til bygda i det siste. Ja, det har faktisk kommet så mange at de nesten er i ferd med å miste oversikten. Det liker de ikke. Dette er i seg selv et tegn på at noe er galt; noe er ute av kontroll. Hvorfor må det komme så mange? Hvorfor må de komme akkurat hit til Kvinset? Hvorfor er alle så mørke i huden? Og hvorfor må de bevege seg så annerledes, snakke så høyt og ha så rare lyder i språket sitt? Gjertrud og Bertha er enige seg imellom om det meste. De forstår hverandre i ett og alt, og nikker megetsigende på hodene; de slår seg på hoften, rynker pannen og ser på hverandre med forferdede, men samstemte, øyne.
Bertha og Gjertrud står akkurat nå og ser på damen og barnet som, sier de, kjemper seg oppover bakken. Det er jo virkelig tydelig at de ikke kan gå på isen. Stakkars, sier de til hverandre mens de smatter med tungen og kniper øynene sammen. Det er nok vanskelig for disse nyankomne som ikke er vant til vårt harde klima, sier den ene i munnen på den andre, for der hvor disse nye kommer fra, finnes det bare ørken og sand. Tenk på det! Damen har en lang, rødbrun kjole som virker svært upraktisk på glattisen og lite passende til den norske vinteren, ifølge damene på haugen. Og hodeplagget hennes virker altfor kaldt og ikke egnet for de norske forholdene. Ville det ikke være bedre med lue, jakke og bukse? Damen kommer sikkert fra Afrika et sted, enten Somalia, Etiopia, Eritrea eller kanskje Ghana eller Abu Dabi. Noe sånt. Det går egentlig for det samme hvilket land de kommer fra, sier damene til hverandre, for alle disse landene er ganske like. Dette er de ganske sikre på, selv om de aldri har vært i, ei heller lest om, noen av disse landene de uttaler seg så skråsikkert om.
Nå er damen og barnet de snakker om bare ti meter fra hagene deres. I det samme vinker damen til dem. Begge to blir veldig forfjamset, og de vinker med overdrevne, store bevegelser tilbake. De smiler sitt bredeste smil og roper “hallo, hallo” og “vær forsiktig” og “ha det bra” med sukkersøte stemmer. Damen avslører et strålende hvitt smil og et pent ansikt. Nå ser de at damen faktisk beveger seg ganske så lett på det isete underlaget. I det samme tar hun fram mobiltelefonen sin og snakker på godt norsk til noen i den andre enden.
Bertha og Gjertrud vender seg i det samme bort fra damen. De bytter lynraskt samtaleemne. De ser utover mot den islagte fjorden.
– Tror du ikke våren snart kommer nå, Gjertrud? sier Bertha og sukker.
Stemmen hennes er spak og tynn.
– Jo, nå går det nok snart mot lysere tider, sier Bertha så overbevisende hun kan.
Uten å utveksle flere ord går begge to inn til sitt eget hus, til hver sin i ensomhet og hver sin taushet.
Så, like før de er inne, flerrer et plutselig solglimt gjennom det tunge skydekket som hviler over den lille bygda. Solstrålene danser lekende over den damen og barnet som beveger seg fritt og lett oppover lia. Håret er glinsende sort og sterkt. Tennene lyser i hvitt, og huden gløder. Hun snakker med en kollega i Oslo om et nytt it-prosjekt hun skal være med på. Solens stråler svinser videre nedover gaten, og de finner også fram til Gjertrud og Bertha. Ryggene deres er krumme. Like før Gjertrud og Bertha går inn i sine store, tomme hus, tar de av seg luene sine. Strålene fra solen som sveiper over dem, etterlater liten tvil. Håret deres er grått, flatt og livløst. Så lukker de dørene lydløst etter seg, og alt blir stille.
Fjorden, den bedende hånden som strekker seg innover mot bygda, ligger tykk og hard av is. Ennå er det nok en god stund til vårløsningen kommer i den lille bygda mellom bakker og berg ved Norskehavet.
Vokabular
Kuling: sterk vind, med vindstyrke mellom bris og storm
Å slynge: å kaste eller bevege noe kraftig i forskjellige retninger
Et mønster: en bestemt form, struktur eller regelmessighet som gjentar seg
Et krysningspunkt: et sted der to eller flere linjer, bevegelser eller retninger møtes
Å brøle: å rope eller lage en svært høy og kraftig lyd
Eldgammel: svært gammel, fra en fjern fortid
Skjebnetung: preget av alvorlige hendelser eller avgjørende konsekvenser
Hvileløs: som aldri finner ro eller stadig er i bevegelse
Å ljome: å gi en kraftig lyd som sprer seg og gir gjenklang
Å suge opp: å trekke noe til seg eller opp med en sugende kraft
Grådig: som ønsker å få eller eie mer enn man trenger
Å stilne: å bli gradvis stillere eller roligere
Vanvidd: voldsom, ukontrollert eller ekstrem atferd eller tilstand
Tilbaketrukket: stille, reservert eller lite synlig
Et dalføre: en dal eller et langstrakt, lavt område mellom fjell og åser
Bedende: som uttrykker et sterkt ønske eller en bønn om noe
Å klamre seg sammen: å holde seg tett sammen, som om man søker trygghet
En klynge: en gruppe mennesker eller ting som befinner seg tett sammen
Tett i tett: svært nær hverandre, med liten eller ingen avstand
En åshøyde: et høytliggende område på en ås
Speidende: som ser konsentrert utover eller leter etter noe med blikket
En takrenne: en renne langs taket som leder regnvann bort fra bygningen
Å rynke seg: å danne folder eller rynker
Å slynge seg: å bevege seg i svinger eller slyngninger, for eksempel om en vei
Øyensynlig: tilsynelatende, etter det man kan se eller forstå
Glans: skinn, prakt eller skjønnhet som gjør noe tiltalende
Glød: varme, intensitet, livskraft eller sterk utstråling
Å demme opp for noe: å hindre, begrense eller forsøke å stanse noe
En eliksir: en drikk som tradisjonelt ble tillagt helbredende eller livgivende egenskaper; også brukt billedlig
Å bøte for noe: å måtte betale for, lide for eller rette opp konsekvensene av noe
Å ense: å legge merke til eller bry seg om noe
Å legge sitt eget liv på vektskålen: å vurdere eller granske sitt eget liv og sine egne handlinger
Å evne: å ha evne eller kapasitet til å gjøre noe
Å følge på: å komme etter noe eller noen, ofte kort tid senere
Behørig: på en passende, korrekt eller foreskrevet måte
Aner: personer man stammer fra; forfedre og formødre
Mektig: svært, veldig eller i høy grad
Blått blod: et uttrykk som viser til adelig eller kongelig slekt
Årer: blodårer som fører blod gjennom kroppen
Dronningaktig: som minner om en dronning i holdning, opptreden eller utseende
Lubben: litt rund eller fyldig i kroppen
Bestandig: alltid, hele tiden eller gjennom svært lang tid
Å mumle: å snakke lavt og utydelig
Megetsigende: som uttrykker mye uten at noe nødvendigvis blir sagt direkte
Forferdet: sterkt forskrekket, sjokkert eller opprørt
Samstemt: som uttrykker den samme oppfatningen eller holdningen
Å smatte: å lage små, klikkende eller sugende lyder med lepper og tunge
Å knipe øynene sammen: å lukke øynene delvis, slik at åpningen mellom øyelokkene blir smalere
Egnet: passende eller godt tilpasset et bestemt formål
Ei heller: heller ikke; et litt høytidelig eller litterært uttrykk
Å uttale seg: å gi uttrykk for en mening eller vurdering
Skråsikkert: med stor sikkerhet og uten å vise tvil, ofte uten tilstrekkelig grunnlag
Forfjamset: overrasket, forvirret eller usikker på hvordan man skal reagere
Overdreven: mer omfattende, kraftig eller intens enn det som er naturlig eller nødvendig
Bredest (om et smil): størst eller mest omfattende; et svært stort smil
Sukkersøt: overdrevent vennlig, søt eller hyggelig, ofte på en kunstig måte
Å avsløre: å vise eller gjøre noe synlig som tidligere var skjult
Et underlag: overflaten man står, går eller beveger seg på
Spak: svak, forsiktig, beskjeden eller lite kraftig
Å flerre: å rive eller skjære kraftig gjennom noe; her brukt billedlig om sollyset
En li: en skrånende fjellside eller åsside
Glinsende: blank eller skinnende fordi lys reflekteres fra overflaten
Å gløde: å stråle av varme, lys, energi eller livskraft
Å svinse: å bevege seg lett, raskt og gjerne lekent omkring
Krummet: bøyd eller buet
Å etterlate liten tvil: å gjøre noe så tydelig at det nesten ikke er mulig å være usikker
Vårløsningen: perioden da snø og is smelter og vinteren slipper taket
Legg igjen en kommentar