Gjennom denne teksten presenteres en sterk kritikk av julens jag etter lykkefølelse og alt man tror man kan oppnå ved hjelp av penger og kjøpekarusell. Teksten er samfunnskritisk. Den setter ting på spissen, og den søker etter å gi andre normer for hvordan vi kan etablere våre verdier. Teksten er på B2-C1-nivå, og den er skrevet av Cecilie Lønn.
På kollisjonskurs
Julen bærer i seg kollektive drømmer og felles ilende forventninger. Vi lengter etter glitrende stunder av lykke, harmoni og tilfredsstillelse. Alle som en ønsker vi ro, glede og indre fred. Vi ser for oss familien samlet rundt juletreet eller rundt bordet – alle sammen med strålende smil og fornøyde ansikter. I juletiden jager vi i enda høyere grad enn ellers i året etter den intense lykkefølelsen, det perfekte samvær og den salige, overjordiske fred. Deler av vårt håp innfris kanskje, og deler av våre lengsler blir gjerne tilfredsstilt i juletiden. Vi opplever glimt av skinnende, glitrende julelykke i våre pyntede hjem – men like fullt kan det ikke forties at mange av våre innerste forhåpninger faller til jorden som døde fugler. Illusjoner i møte med den rå, brutale virkeligheten knuses slik krystall kan splintres i møte med lydbølger. Jo sterkere drømmene er og jo mer intens forventningen er, dess hardere og mer hjerteløst kan møtet med realiteten bli. Våre drømmer har blitt for høye for oss. Tilbake sitter vi slukøret – med selvbedraget i fanget. Vi forventer oss langt mer enn det livets dans faktisk har på lager for oss; vi ser for oss grønnere skoger enn det livet i sitt vakreste skrud kan makte å by på. Vi har med andre ord blitt for store for oss selv. Forventningene våre har blitt luftige og svevende – og helt umulige å leve opp til. Der man før tilnærmet så seg å være ved himmelens porter ved smaken av appelsin og sjokolade, er et fulldekket bord med all julens mat samlet på et sølvfat som en selvfølge å regne for mange i våre dager. Våre forventninger skrus opp for hvert år som går. Samfunnets lykkekarusell spinner raskere og raskere; julen glitrer stadig mer; årets julebord bugner mer enn fjorårets – og gavene blir stadig mer sofistikerte, eksotiske og kostbare. Når forventningene øker i den grad de gjør, blir det et enkelt matematisk regnestykke å finne ut følgende: Vi har for høye forventninger til festgildet. Forventningene om at man skal føle lykke og fylles med tilfredshet har nådd så store høyder at det blir enkelt å se at kabalen ikke vil kunne gå opp. Skal man oppleve lykke og tilfredshet, må forventningene skrus ned flere hakk. Virkeligheten ligger for de aller fleste et annet sted enn oppe i skyene.
I julen opplever mange barn at foreldrene drikker for mye alkohol – og av dette følger utrygghet og skuffelse. I mange familier krangles og diskuteres det mer enn vanlig, ganske enkelt fordi man nå skal tilbringe mer tid sammen enn vanlig. Man er ikke vant til å se hverandre så mye og så ofte – og når man på toppen av det hele skal ha det mer hyggelig enn vanlig, er det enkelt å komme på kollisjonskurs med forventningene. Konflikter som kanskje har ligget latente i løpet av året bruser fram til overflaten gjennom julemøter, julemat og juleforventing. Måltider kan bli alt annet enn hyggelige; familiebesøk kan bli små mareritt – og vennskapelige stunder kan bli isende taushet og mørke blikk. Forventninger og håp krasjer brutalt med livets realitet, og denne realiteten viser seg ofte når vi aller minst ønsker den. Naturligvis er dette noe man ikke snakker høyt om, for i julen er fasadespillet – maskeradespillet – en utbredt lek i svært mange familier …
Det underliggende budskapet her blir dermed at noen og enhver kan ha godt av å senke skuldrene. Man kan gjerne lukke øynene og grunne litt over den tiden da smaken av appelsin var lykke i seg selv. Litt var nok – og mye var faktisk for mye. Måtehold er ingen skam – selv ikke i julen. Gjennom å vise måtehold oppøver vi vår evne til å føle og vise takknemlighet og ydmykhet. Gjennom å godta at lykken ikke trenger å bringe med seg et lass av glitter og stas, klarer vi kanskje å se over til den andre – og oppdage at de fineste skatter ligger lagret i den andres blikk. Gjennom små gaver, store ord og åpne armer kan man nå langt – mye lengre enn hva vårt juleglitrende samfunn i dag har øye for, og mye høyere enn dit våre drømmer kan nå.
Vokabularliste
1. Kollektiv: Noe som er felles for en gruppe mennesker, i motsetning til individuelt.
2. Ilende forventninger: Forventninger som kjennes sterke, intense eller nesten fysisk i kroppen.
3. Tilfredsstillelse: Følelsen av at ønsker, behov eller forventninger blir oppfylt.
4. Salig, overjordisk fred: En svært dyp, nesten himmelsk følelse av ro og lykke.
5. Å innfri: Å oppfylle det noen har håpet på eller forventet.
6. Et glimt: Et kort øyeblikk eller en liten opplevelse av noe.
7. Å fortie: Å unnlate å fortelle noe, ofte fordi det er ubehagelig eller vanskelig.
8. De innerste forhåpningene: De dypeste og mest personlige håpene man har.
9. Å splintre: Å knuse noe i mange små biter; også brukt billedlig om drømmer og håp.
10. Slukøret: Skuffet, motløs og nedstemt, gjerne fordi noe ikke gikk som forventet.
11. Selvbedrag: Det å lure seg selv eller tro på noe som ikke stemmer med virkeligheten.
12. Å ha noe på lager: Å ha noe tilgjengelig eller kunne tilby noe.
13. Skrud: Praktfull kledning eller utsmykning; her brukt billedlig om livet på sitt vakreste.
14. Luftig og svevende: Urealistisk, lite konkret eller uten forankring i virkeligheten.
15. Tilnærmet: Omtrent, nesten eller svært nær noe.
16. Å skru opp: Å øke noe, for eksempel forventninger eller krav.
17. Lykkekarusell: Et billedlig uttrykk for samfunnets stadige jakt på lykke og tilfredsstillelse.
18. Å bugne: Å være svært full av noe, nesten så det renner over.
19. Sofistikert: Raffinert, avansert eller preget av høy grad av bearbeiding.
20. Et festgilde: En stor og gjerne overdådig fest med mye mat og drikke.
21. At kabalen ikke går opp: At ulike ønsker, krav eller forhold ikke lar seg forene.
22. Å skru ned flere hakk: Å redusere noe betydelig.
23. Å komme på kollisjonskurs med noe: Å havne i konflikt med noe.
24. Latent: Noe som eksisterer, men ennå ikke har kommet tydelig til uttrykk.
25. Å bruse fram til overflaten: Å komme kraftig og plutselig til syne etter å ha vært skjult.
26. Isende taushet: En kald, ubehagelig og spent stillhet mellom mennesker.
27. Fasadespill / maskeradespill: Å skjule egentlige følelser og problemer bak en tilsynelatende harmonisk overflate.
28. Et underliggende budskap: Et budskap som ligger bak det som uttrykkes direkte.
29. Å senke skuldrene: Å slappe av og legge bort stress og bekymringer.
30. Å grunne over noe: Å tenke grundig og reflekterende over noe.
31. Måtehold: Det å vise moderasjon og unngå overdrivelser.
32. Å oppøve: Å utvikle eller forbedre en evne gjennom trening eller erfaring.
33. Ydmykhet: En holdning preget av beskjedenhet, respekt og forståelse for egne begrensninger.
34. Et lass av noe: En svært stor mengde av noe.
35. Å ha øye for noe: Å legge merke til, forstå eller verdsette noe.
Legg igjen en kommentar