Norwegian Studio

Jofrid, Knut og Tabita opplevde nå glade og varme høstdager. Solen hadde fortsatt stor styrke. Grøden var rik. Dyrene på gården trivdes og ble fete – og Tabita ble bare finere og mer lubben for hver dag som gikk. Lykken blomstret, og smilet og latteren satt løst fra morgen til kveld. Slitet føltes ikke like tungt som før. Mangelen, knappheten og bekymringene lå riktignok hele tiden i bakgrunnen som små påminnelser om livets harde realiteter, men det nye var at de nå følte seg sterke og utholdende – fordi livet hadde fått en ny dimensjon. Endelig kjentes livet komplett. Hver dag var meningsfull, og mettet av kjærlighet strevde og slet de hver time av døgnet for å gi Tabita det hun trengte. Det daglige kavet for å få endene til å møtes og munnene til å mettes, føltes nå mer som en evig lek, og ikke som et tungt åk.

Like fullt – til tross for all denne plutselig tildelte lykke, hvilte det en mørk og truende skygge over det hele.

Folkesnakket om Tabita fra skogene tok til allerede den dagen Knut og Jofrid kom tilbake uten det bortkomne lammet – men med ei lita jente. De onde tungenes lyd ville ikke avta i styrke. Snarere tvert imot, for hvem var nå egentlig denne jenta? Hvem var det som hadde satt henne fra seg i skogen? Hvem kunne ha hatt hjerte til å gjøre noe sånt? Eide ikke folk skam i livet? Hvorfor trodde Knut og Jofrid at de bare kunne ta til seg denne jenta? Hva var bakgrunnen for at jenta ble satt ut? Var det ikke slik at hun egentlig hadde en rik far som ikke ønsket et uekte barn på sitt plettfrie rykte? Eller var barnets mor en hjerteløs trollkvinne som hadde kastet forbannelse over den vesle skapningen? Hvordan ville denne forbannelsen slå ut etter hvert som jenta vokste til? Hadde hun muligens en eller annen underlig, godt skjult skavank?

Tabita var ei nydelig jente, men det som ble mest lagt merke til, var hennes velbehagelige vesen og hennes særegne utstråling. Selv om jenta bare var noen måneder gammel, skjønte alle som så henne at denne jenta kom til å bli noe helt for seg selv. Man trengte ingen spåkone for å kunne slå fast at det ville gå gjetord om henne både fjernt og nært.

Knut og Jofrid tenkte at de så henne som så spesiell fordi hun var deres elskede datter. En mor og en fars kjærlighet gjør blind, sa de, mens de undret seg over energien til den vesle skapningen. Det skinte liksom et strålende lys fra henne. Blyge og beskjedne forsøkte de å vifte bort de overveldende følelsene med små håndsveip. De tenkte at de måtte være både småtussete og nærmest fortrollet begge to. Men andre mennesker merket også den vesle jentas utstråling – som fantes helt uavhengig av foreldrekjærlighetens sanseløse blikk.

Tabita ville med all sannsynlighet vokse opp til å bli en usedvanlig person, ei særskilt jente, en makeløs kvinne, en himmelens utsending blant folk … Slike ting ble det hvisket om henne i krokene. De mest fantastiske historiene knyttet til Tabita fikk bein å gå på – sammen med de ondsinnede tungene som var i omløp. Det ble varslet om både forbannelse, ulykke og sorg knyttet til Tabita fra skogene. En så sterk utstråling og unaturlig kraft fra et lite barn verken kunne eller ville forbli ustraffet, ble det sagt. Styrken hennes var skamløs og altfor direkte, og slike ting kom en kvinne sjelden helskinnet fra. Dessuten ville det å starte livet sitt i en kurv i skogen alltid gi seg utslag senere – på en eller annen måte. Slik er livets lov, sa sladrekonene. Bare vent, merk mine ord, tro du meg, sa folk i munnen på hverandre med skadefro, bedrevitende blikk.

Knut og Jofrid kjente naturligvis godt til det onde, avskyelige folkesnakket. Detaljene i det folk sa, kom dem stadig for øre gjennom naboer, slektninger og andre som kom innom gården og ikke kunne dy seg for å avsløre hva de hadde hørt om deres datter. Paret visste derfor alt både om bygdefolkets nesegruse beundring – og de fordømmende holdningene. Men selv om sladringen og slarvingen stakk i dem i hjertet, nektet de å la seg vippe av pinnen. Som de jordnære menneskene de var, aktet de ikke å la sladderen få innvirkning på livet deres på gården. De lot ganske enkelt alt gå inn det ene øret og ut det andre. Alle historiene fikk passere. De var fylt av en dyp lykke, til tross for slit, strev og trange kår. Livet på gården gikk nå endelig i deres retning. Ingenting skulle få komme i veien for det gode de omsider så spire fram. Deres sjanse var nå, og de grep fatt i denne gylne muligheten som hadde glidd inn i livet deres som en himmelsendt gave.

Til tross for at det fantes mennesker som var sikre på at ulykken ville ramme dem før eller senere, ga lykken seg utslag på flere måter for Knut og Jofrid. Miraklenes tid var i sannhet ikke forbi. Barnløshetens tunge bør, som hadde ligget over dem som kalde kluter så lenge de hadde vært sammen, ble nå trukket av dem like plutselig som blendende solskinn som smyger seg ertende fram rett etter tordenskrall og stritt regn fra Guds arne. Før Tabita fylte ett år, fødte Jofrid to velskapte tvillinggutter. Disse to småtrollene fikk navnene Tormod og Torstein. Til alles store forbløffelse rakk ikke småguttene å fylle to år før enda et tvillingpar kom til verden. Denne gangen var det to jenter – og disse to nydelige tullene fikk navnene Arna og Astrid. Jofrid og Knut var fullstendig overveldet over denne umåtelige velsignelsen. Livet ble uhyre travelt og mer utfordrende enn noensinne. Begge to følte seg imidlertid sikre på at det var Tabita som hadde forårsaket endringene i livet. Det var hennes inntreden i deres liv som liksom hadde åpnet himmelens sluser og gjort det mulig for dem å bli kjødelige foreldre til fire barn. De elsket Tabita like dypt og inderlig som de barna Jofrid selv hadde båret fram. Det å kunne gi deres kjære Tabita en hel søskenflokk ga dem en dyp og sterk lykkefølelse – og lykken skapte bevegelse i indre strenger hos dem som de aldri før hadde trodd kunne spilles på i fattige, små mennesker som dem.

Tabita, som etter hvert vokste til som eldste søster i en stor søskenflokk, var ei aktiv, nysgjerrig og glad jente. Når arbeidet på gården var unnagjort for dagen, likte hun å sitte ved porten eller langs gjerdet nedenfor uthuset og se på himmelen og fuglene, eller å slå av en prat med tilfeldige forbipasserende. Når onde tunger stilnet, og det gjorde de som regel straks de kom i direkte kontakt med henne, ble det sagt om henne at hun hadde et usedvanlig godt tekke med alle slags folk. Helt fra hun var liten hadde hun virket eldre enn alderen hennes skulle tilsi. Det var noe modent og ansvarlig over hennes vesen og væremåte. Men de som snakket med henne, kunne også merke at hennes vennlige ytre samtidig var fylt av et ubegripelig alvor. Noen mente at dette var et tegn på innsyn, visdom og kløkt. Tabita senket aldri blikket når hun var omgitt av folk. Tvert imot møtte hun alle og enhver med et direkte blikk overalt hvor hun gikk. Øynene hennes var åpne og klare. Hun lot til å fange opp alt som skjedde rundt seg – til tross for at hun ennå bare var et barn.

Som seksåring hadde hun snappet opp og bitt seg merke i ord som lausunge, horedatter og uekte barn. Da hun gikk til foreldrene sine for å spørre hva disse nye, ubegripelige ordene betydde, tok faren henne på fanget. De grove arbeidsnevene hans ble myke mens han snakket. Han begynte med å minne henne om den himmelske faders uendelige kjærlighet. Så la han ut om deres kjærlighet for henne og for hverandre – og til slutt forklarte han at en del mennesker dessverre hadde behov for å stikke den ufine nesen sin i andres saker. Knut forklarte at ordene hun hadde hørt, ikke hadde noe med deres virkelighet å gjøre. Det var helt enkelt knyttet til folks tilskitnede og forstyrrede sinn. Uekte barn fantes ikke, sa Knut. Tabita var mer ekte enn noen av dem som vandret omkring og snakket tøv og fanteri.

Helt fra den dagen Tabita kunne snakke og forstå ordenes betydning, hadde Knut og Jofrid lagt vinn på å være ærlige med henne. De aktet ikke på noe tidspunkt å veve løgner inn i livet hennes. Historien om kurven i skogen og de to skikkelsene som hadde fjernet seg bak trestammene, var en av de aller første historiene Tabita hadde erindring om. Hun visste at det var hun og ingen andre som hadde ligget i kurven. Hun var klar over at hun hadde blitt overlatt på lykke og fromme til skjebnen den dagen. Foreldrene visste ikke hvorfor hun lå der eller hvem hun i utgangspunktet hadde tilhørt. Ingen visste hvor hun kom fra. Kanskje hadde foreldrenes tilnærming vært usedvanlig klok, for denne starten på livet lot ikke til å utgjøre noe problem for Tabita. Tvert imot var hun like stødig som berget gården deres var tuftet på – og like fast og traust som de gamle, solide trestammene som omga gården deres. Hun følte seg elsket og holdt oppe, og Jofrid og Knut var hennes foreldre – ingen andre. Hvis folk i bygda hadde vansker med det, var det deres problem – ikke hennes. Slik tenkte hun, og slik tenkte Knut og Jofrid.

Knut var en god og lojal mann for Jofrid, og han var også en kjærlig og hengiven far – traust, trygg og rolig. Aldri var han oppfarende eller hissig, slik flere av mennene på nabogårdene kunne være. Taus, innadvendt og litt mutt kunne han riktignok være til tider, men han hadde aldri gjort en flue fortred. Han var godlynt og tålmodig, til tross for at han som liten gutt hadde fått kjenne både sult, kulde, frykt og bitende slag på kroppen. Familien hans hadde vært blant de fattigste i hele grenda. Herman, faren til Knut, ga seg til slutt fanden i vold av for mye rå virkelighet og drakk seg i hjel ved høylys dag. Han tok farvel med livet og verden med flasken i hånden og vadmelsbuksene på. Inntil sitt siste åndedrag skrek han ut sine sedvanlige forbannelser – og han lot til å være innstilt på pryl helt inntil det siste. Herman ble husket som en vaskeekte hissigpropp, en uforlignelig bråkefant og en uhelbredelig fyllebøtte som brydde seg langt mer om spriten enn om familien sin. Han ble begravet i skogholtet like ved den vesle hytta deres. Avskjedsordene ble effektivt og raskt utsagt, og bønnene var så korte at de neppe rakk å snirkle seg den lange veien opp til den allmektiges sete. Graven til Herman ble strødd med kumøkk, og slik ble gravplassen i rekordfart tilgrodd av lyng, mose og stikkende kratt. Snart var det ingen som visste hvor ranglefanten egentlig lå begravet, og ingen interesserte seg videre for å huske stedet.

Knuts redning var at han hadde en kjærlig og sterk mor. Til tider hadde Knut undret seg over hvordan det var mulig at hans mor, år etter år, kunne utstråle godhet, kjærlighet og tålmodighet ved siden av en så tyrannisk og brautende mann. Gjennom morens varme hender hadde Knut virkelig lært hva kjærlighet var. Til tross for at han gikk utsultet og frossen gjennom oppveksten, tok han også til seg mye nærhet og varme. Moren viste vei i en ellers ulykksalig tilværelse. Slik kjempet Knut seg fram gjennom livet, og han lærte seg kunsten å bite tennene sammen ved behov. Han nektet å følge i farens fotspor. Da han en isende kald vinterdag traff Jofrid, sverget han på sin mors ære og rosebeplantede grav at han aldri skulle bli som sin far.

Mellom Jofrid og Knut vokste det fram en nøktern og stille kjærlighet som passet for dem begge. Den var verken for stor eller for liten for noen av dem. På stoisk vis holdt de styrken intakt og kjærligheten oppe i de barnløse årene. Da barna plutselig kom til dem på rekke og rad, ble Knut overveldet av så mange nye følelser at han knapt visste hvilken fot han skulle stå på. De store, følelsesladde ordene trakk den fåmælte mannen aldri fram, men Jofrid kjente sin mann, og hun visste at gode følelser lå smurt i tykke lag hos den varmhjertede, godmodige mannen. Etter at Tabita kom inn i livet deres, og etter at alle tvillingene så dagens lys, ble hans godhet og varme forsterket. Dette viste seg ikke i ord, men i styrken han utstrålte, i blikkene han sendte dem alle og i omsorgen han viste dem.

Årene gikk, og Knut jobbet og ga alt han hadde, fra tidlig morgen til sent på kveld. Han stelte og foret dyrene, han slaktet og skar, han sådde og høstet, han jaktet, sanket og plukket – uten stans, året rundt. Det var blitt normalt for Jofrid å slå opp øynene om morgenen og finne sengen tom ved siden av seg. Hun visste at den tomme plassen betydde at mannen hadde gått ut i skogen før soloppgang for å vende tilbake med noe som kunne komme til nytte for den store familien han var stolt overhode for.

Hvis livet hadde vært rettferdig i sitt regnskap, skulle Knut ha fått lov til å tjene den familien han elsket i mange år framover. Han skulle fått bruke sin kjærlige styrke for å verne om sine egne. Men livet farer ikke rettvist fram. Det gir ingen garantier. Man vet aldri når forsynet finner det for godt å slå inn og snu om på alt som er trygt, nært og kjært.

En stille septembermorgen slo livet kollbøtte. Morgenen var lun og med en høy, blå himmel, men likevel hadde den et kaldt drag i seg som varslet om kommende kulde. Knut dro som vanlig ut i skogen med sin sterke, seige kropp, og han hadde én tanke i hodet: Han ønsket å komme tilbake med et rådyr han kunne overraske Jofrid med. Men det han skulle få akkurat den dagen, var intet jakttrofé. Tvert imot skulle han komme til å møte sin egen lunefulle skjebne. På denne dag skulle framtiden besegles

Vokabularliste

• grøden – avlingen; det som vokser og høstes på gården
• knappheten – situasjonen der man har for lite av noe
• utholdende – som tåler mye motgang eller langvarig slit
• å få endene til å møtes – å klare seg økonomisk med de pengene man har
• et tungt åk – en tung byrde eller belastning
• folkesnakket – rykter og det folk snakker om
• plettfrie rykte – et omdømme uten feil eller skandaler
• skavank – en feil, svakhet eller mangel
• særegne utstråling – et spesielt og merkbart inntrykk en person gir
• gå gjetord om – bli snakket mye om, ofte på grunn av noe bemerkelsesverdig
• småtussete – litt forvirret eller rar
• makeløs – helt enestående, uten sidestykke
• fikk bein å gå på – spredte seg raskt som rykter eller historier
• helskinnet – uten å komme til skade eller lide tap
• kom dem stadig for øre – de fikk stadig høre om det
• nesegruse beundring – svært sterk, nesten ukritisk beundring
• vippe av pinnen – få noen ut av balanse eller gjøre noen usikre
• trange kår – fattige eller vanskelige leveforhold
• barnløshetens tunge bør – den store følelsesmessige belastningen ved ikke å få barn
• umåtelige – svært store eller grenseløse
• godt tekke – evne til å bli likt og skape god kontakt
• kløkt – klokskap og evne til å forstå og handle fornuftig
• lausunge – gammelt, nedsettende ord om et barn født utenfor ekteskap
• horedatter – grovt og nedsettende ord om en datter, brukt som skjellsord
• lagt vinn på – gjort seg umake med; anstrengt seg for
• på lykke og fromme – uten sikkerhet eller plan, overlatt til tilfeldighetene
• traust – stødig, pålitelig og jordnær
• hissigpropp – person som lett blir sint
• brautende – høylytt, pågående og dominerende
• bite tennene sammen – holde ut og tåle noe vanskelig
• på rekke og rad – én etter én, tett etter hverandre
• fåmælt – som sier lite
• forsynet – en høyere makt eller skjebnen
• lunefulle skjebne – en uforutsigbar skjebne som kan endre seg brått